Hvilke familiepolitiske mekanismer legger til rette for at flere studenter skal føde barn? En gjennomgang av et utvalg offentlige utredninger fra 1996-2017
Abstract
I 2023 lå samlet fruktbarhetstall på 1,4 - det laveste noen gang registrert i Norge. Dette tallet har skapt bekymring hos politikere, og hva som skal til for å sikre et økt antall barnefødsler har blitt en aktuell debatt. Spesielt har søkelyset vært rettet mot at det bør tilrettelegges for at unge voksne - deriblant studenter - får flere barn. I denne oppgaven undersøker jeg derfor hva norske offentlige utredninger (NOU-er) kan fortelle oss om hvilke familiepolitiske tiltak som eksisterer eller er foreslått for å legge til rette for at studenter får flere barn.
For å undersøke problemstillingen nærmere, analyseres tre NOU-er ved hjelp av tematisk analyse. Analysen resulterer i fem funn: Få tiltak er rettet mot studenter med barn, studenter med barn har det tilsynelatende bra - men vi vet lite om dem, utsatte fødsler har lenge vært en trend - men høy utdanning fører i liten grad til færre barn, flere av utvalgene fremhever et behov for tydeligere grenseflater mellom ulike velferds- og trygdeordninger, og pronatalisme som tema er fraværende.
Analysens funn drøftes videre i lys av tre ulike teorier, med vekt på politikkutvikling og stiavhengighet (path dependency), og veto players, insidere og outsidere. Konklusjonen er at den norske familiepolitikkens utgangspunkt - støtte til barnefamilier, utjevning og gode rammer for barns utvikling og velferd - står sterkt, men at vi ser konturene av en mulig ny pronatalistisk sti. Videre undersøker oppgaven nærmere hvorfor enkelte forslag i NOU-ene ikke har fått gjennomslag, som gir tyngde til teorien om at veto players og insidere kan ha hatt betydning. Til slutt viser analysens funn at det er behov for mer kunnskap og informasjon om studentene som får barn i studietiden, som uavhengig av familiepolitikkens nåværende eller fremtidige mål vil kunne gi viktig innsikt i studenter med barn sin situasjon.