Selvstendighet og helserelatert livskvalitet hos personer med ryggmargsskade i Norge

Abstract

Hvert år rammes mellom 120 og 130 personer av ryggmargsskade her til lands, mens tallene på verdensbasis anslagsvis ligger mellom 250 000 og 500 000 mennesker årlig. En ryggmargsskade kan få store konsekvenser for kroppens funksjoner, og påvirker dermed den enkeltes grad av selvstendighet og livskvalitet. Dette gjør arbeidet med ryggmargsskadde svært aktuelt for psykisk helse og psykisk helsearbeid. Hensikten med oppgaven har vært å undersøke om det er en sammenheng mellom grad av selvstendighet i hverdagen og helserelatert livskvalitet for denne gruppen. Videre ble det undersøkt om ulike aspekter ved selvstendighet hadde sammenheng med helserelatert livskvalitet. Aspektene omfattet blære- og tarmfunksjon, mobilitet og egenpleie. Sekundært ble det undersøkt om demografiske faktorer som alder, kjønn, skaderelaterte faktorer eller utdanningsnivå var assosiert med helserelatert livskvalitet. I tillegg ble det undersøkt om det forelå en interaksjon mellom skadenivå (paraplegi versus tetraplegi) og selvstendighet for prediksjon av livskvalitet. Kontekst for studien var den norske delen av den internasjonale ryggmargsskadeundersøkelsen «the International Spinal Cord Injury Survey» (InSCI) som ble gjennomført i 2017-2018 (InSCI-Nor). Det overordnede målet med denne kvantitative, spørreskjemabaserte tverrsnittstudien var å beskrive faktorer assosiert med funksjon, helse og velvære hos personer med ryggmargsskade i og på tvers av land. Spørreskjemaet besto av 150 spørsmål. Spørsmålene baserer seg på «Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse» (ICF) kategorier fra «Brief ICF Core Set for SCI» og «ICF Rehabilitation Set». Datamodellen dekker områdene personlige faktorer, helse og velvære, kroppsfunksjoner- og strukturer og deltagelse. Totalt deltok 610 personer i den norske delen av studien, og de hadde gjennomsnittlig levd 8 år med sin skade. Av disse var 68,5 % menn og 31,5 % kvinner, gjennomsnittsalder var 57 år, de fleste (79 %) hadde en inkomplett skade og 55,4 % hadde paraplegi. Over 60 % svarte at de opplevde god eller svært god livskvalitet, og rangeringen fordelte seg relativt likt på kjønn. Det konkluderes med at grad av selvstendighet, inkludert det spesifikke aspektet tarmfunksjon, har sammenheng med helserelatert livskvalitet for personer med ryggmargsskade i Norge. En utforskning av demografiske faktorer viste at utdanningsnivå og para- og tetraplegi hadde sammenheng med helserelatert livskvalitet. Interaksjonen var også statistisk signifikant.