A critical perspective on texts about housing for people with mental health and/or substance-use problems

Abstract

Siden begynnelsen av 2000-tallet har ulike boligløsninger for personer med psykisk helse- og/eller rusproblematikk blitt etablert i norske kommuner. I denne studien har vi brukt en diskursiv tilnærming og analysert tekster (forskningsrapporter, kommunale dokumenter og veiledere) om slike boliger. Våre funn viser at beboerne beskrives som «forskjellige fra oss», som noen som tilhører en gruppe hvor alle har «samme behov», og som trenger «unormal normalitet». Videre synliggjør tekstene at boligene plasseres på steder utenfor ordinære bomiljø, at det benyttes robust materiale i utformingen, og at boligene skal være små. På den måten tegnes det et felles boligspråk om den best egnete boligen innen psykisk helse- og rusfeltet, som kan legitimere en rigid, kommunal boligpraksis. Artikkelen konkluderer med at slike boligmodeller bidrar til stigmatisering.

Since the beginning of the 2000s, various housing solutions for people with mental health and/or substance abuse problems have been established in Norwegian municipalities. In this study, we have used a discursive approach and analysed texts (research reports, municipal documents, and guides) about such housing units. Our findings refer to descriptions of residents in the texts as different from us, as someone who belongs to a group where everyone has the same needs, and someone who needs abnormal normality. Moreover, the texts emphasise that the housing units are placed in deprived neighbourhoods and that the housing design must use robust material and have to be small in size. In this way, a unified housing language is drawn up regarding the best, most suitable housing in the field of mental health and substance abuse, which legitimizes a rigid social housing practice across municipalities. The article concludes that these housing models are playing a part in stigmatization.