Norges forhold til EU: Hvorfor fokusere på autonomi?

Abstract

I dagens Europa som preges av kompleks gjensidig avhengighet, argumenterer vi for at tette tilknytningsformer, som Norge har til EU, best kan analyseres utfra begrepet autonomi. Dette begrepet omfatter handlingsrom og er langt mer dekkende for å forstå Norges relasjon enn suverenitet og uavhengighet. Norges EU-relasjon er ikke bare tett, men kompleks og sammensatt. En slik tilknytningsform bidrar til å gjøre makt og ansvarsforhold uklare, uforutsigbare og usikre, hvilket medfører at analysene av tilknytningsformens konsekvenser best forstås ved å anvende begreper som kan gradere og skalere effekter. Artikkelen introduserer og utlegger derfor et nytt begrepsapparat forankret i autonomi, statlig så vel som individuell. Gjennom to empiriske illustrasjoner viser artikkelen hvilke begrensninger Norges forhold til EU legger på statlig autonomi, samt hvor komplisert forholdet er mellom statlig og individuell autonomi i dagens kontekst preget av kompleks (asymmetrisk) gjensidig avhengighet.

Today’s Europe is marked by complex interdependence. That entails that tight EU affiliations such as Norway’s are best analyzed by means of the notion of autonomy. This term is more suitable than sovereignty and independence and includes albeit is more encompassing than wriggle-room. Norway’s EU affiliation is not only very close; it is also complex and composite. Such a mode of affiliation makes relations of power and responsibility unclear, unpredictable and uncertain and requires concepts that enable us to gradate and scale effects. The article introduces and develops a new conceptual apparatus steeped in autonomy – state as well as individual. By means of two empirical illustrations the article shows the constraints that Norway’s EU affiliations impose on state autonomy, and how complex the relationship is between state and individual autonomy in today’s context marked as it is by complex interdependence.