Innledning: Autonomi under kompleks gjensidig avhengighet

Abstract

Den europeiske integrasjonsprosessen har omfattende implikasjoner for EUs medlemsstater og for tett tilknyttede ikke-medlemmer som Norge. EU representerer et omfattende institusjonelt system med både overnasjonale og mellomstatlige trekk (Fabbrini 2015, 2018; Bátora og Fossum 2020). I sum bidrar EU til å forskyve balansen mellom staters selvbestemmelse og medbestemmelse i Europa. Desto mer EU integrerer, desto mindre rom blir det for staters selvbestemmelse. EUs integrasjon er imidlertid ikke ensbetydende med overnasjonalitet. Mye av dynamikken i EU-samarbeidet kommer gjennom at EU koordinerer statenes politikk heller enn å overføre den til EU-nivået (Bickerton m.fl. 2015; Heidbreder 2014). EU-samarbeidet kan forstås som en dynamisk balansering mellom overnasjonal regulering og mellomstatlig koordinering av politikk. EU-samarbeidet utgjør på denne måten en distinkt form for kompleks gjensidig avhengighet (som henspiller på Keohane og Nyes (1987) klassiske begrep), der medlemsstaters grep om politikkutformingen varierer med saksfelt (mest direkte i såkalte ‘core state powers’ som forsvar og sikkerhet og fiskalpolitikk (Genschel og Jachtenfuchs 2014)).