En kvalitativ studie om hvordan barn som vokser opp i levekårsutsatte områder og som har opplevd vold i nære relasjoner ivaretas i barnehagen.

Abstract

Vold i nære relasjoner er et svært aktuelt tema og det forekommer i alle samfunnslag. Først i 1987 fikk Norge et lovverk mot foreldre som utøver vold mot egne barn, som fremkommer av barnelova (2023) § 30:1 “at et barn ikke må bli utsatt for vold eller annen måte å bli behandlet slik at den fysisk eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare”. Det er sjeldent at én risikofaktor alene forklarer hvorfor et barn blir utsatt for vold i nære relasjoner. Risikoen for omsorgssvikt og vold forsterkes også når omsorgsgiveren har vanskeligheter med å takle dagliglivets utfordringer (NKVTS, 2019). Barnehageansatte har en sentral rolle i barns liv og de ansatte i barnehagen tilbringer ofte mer våkentid med barna enn deres omsorgspersoner. Ansattes kunnskap og forståelse for vold i nære relasjoner, samt deres evne til å være barnets gode hjelper, kan derfor være avgjørende for barns utvikling. I rapporten fra NOU 2017:12 “Svikt og svik” kommer det frem at fysisk vold fra foresatte oftest forekommer første gang i barnehage- eller småskolealder. Barnehageansatte står i en unik posisjon til å kunne forebygge og forhindre at vold oppstår og vedvarer, samt at de kan bidra til rask hjelp og støtte. Formålet med denne undersøkelsen har vært å gi en kvalitativ informert innsikt i hvordan barnehageansatte møter og ivaretar barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Ved bruk av refleksiv tematisk analyse har jeg analysert det empiriske datamaterialet og definert to hovedtemaer; “møte med det utsatte barnet og fra bekymring til handling”. Med en teoretisk innfallsvinkel drøfter og belyser jeg hvordan disse temaene kan se ut til å utfordre barnehageansatte i en krevende hverdag, som har et komplekst utfordringsbilde, og der barnehageansatte desperat etterspør mer kompetanse. Jeg innehar stillingen som styrer i en barnehage et sted i Groruddalen og har ansvar, sammen med fem andre styrere, for syv barnehager. Samtlige av disse barnehagene har tilsvarende eller lignende utfordringer som de som blir belyst i denne undersøkelsen. Gjennom min tid som styrer, som går over en periode på nesten syv år, har jeg truffet barn med ulike barndomsbelastninger; barn som daglig lever med oppdragervold, omsorgssvikt og vold i nære relasjoner, kode 6-barn (politiets sterkeste beskyttelsestiltak), barn som har vært vitne til partnerdrap, barn som har blitt brent med strykejern, barn med reaktive tilknytningsvansker og mange barn som ikke er aldersadekvate grunnet understimulering. Disse barna er helt avhengige av å treffe gode hjelpere som tåler høy arbeidsbelastning og som innehar høy kompetanse. Samtidig er det dessverre mange ansatte som ikke tåler eller forstår hvilke forhold enkelte barn lever under og deres behov.

Undersøkelsen er utført i en belastet bydel i Groruddalen med et sammensatt utfordringsbilde, hvor det er høy andel av fattigdom og barn som vokser opp i trangboddhet. Funnene fra undersøkelsen tyder på at barnehageansatte som jobber i disse levekårsutsatte områder jobber under krevende forhold og det er barn med barndomsbelastninger. Mange familiebilder er sammensatte, foreldre og foresatte med lav sosioøkonomisk status. Undersøkelsen kan være overføringsbar til andre levekårsutsatte områder med tilsvarende utfordringsbilde. Utvalget i denne undersøkelsen besto av tre gruppeintervjuer med til sammen åtte deltakere. Alle deltakerne hadde jobbet i barnehage i fra 9 til 15 år, bortsett fra en som var vikar. Min intensjon under intervjuene var å fange opp deltakernes meningsmønstre og deres erfaring og kunnskap sett i et ivaretagelsesperspektiv for de barna som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner.