Masken, barna og meg

Abstract

Denne undersøkelsen henvender seg til de som jobber med og/eller er interessert i teatermasker og kultur for barn og unge. Undersøkelsen tar for seg problemstillingen: «Hvordan påvirker teatermasken rom, utøver og barnepublikum når den settes i spill?» Den bygger på mine erfaringer fra den egenproduserte barneforestillingen Bestemor i Bringebærbusken (2023), Teaterkompaniet Familien Flöz' sommerakademi og praktikantarbeid hos maskemaker Jonathan Becker. Problemstillingen belyses ut fra et fenomenologisk perspektiv ved hjelp av autoetnografisk metode. Diskusjonen baseres hovedsakelig på mine kroppslige erfaringer i lys av nymaterialistisk teori, maskens vestlige teaterhistoriske kontekst og refleksjoner rundt barns væremåte som publikum. Gjennom blant annet Jane Bennetts nymaterialistiske teori om Ting-kraft, utforsker denne undersøkelser hvordan teatermasken påvirker meg, rommet og barnepublikummet som ting med en egen kraft og tilstedeværelse. Ting-kraft er hvordan tingenes sammensetning påvirker maskens tilstedeværelsen og rytme. Masken påvirker ikke bare rommet, men rommet påvirker også den og hvordan jeg erfarer den. Undersøkelsen viser at som utøver påvirkes min opplevelse av masken av mine egne erfaringer, indre bilder, fordommer, idealer og antagelser. Samtidig påvirkes jeg av masken fordi det er et møte mellom min kropp og maskens materiale. Undersøkelsen viser også at masken kan sette i gang publikummets fantasi og bidra til å skape engasjement i teater for barn. Dette gitt at jeg som utøver stiller meg åpen og lyttende i samspillet mellom meg og publikum.