Perspektiv på den ideelle koordinatorrollen Det handler om menneskeverd, erfaring, kunnskap og kapasitet

Abstract

Pasienter og brukernes rett til koordinator er omtrent 20 år gammel. Koordinatorordningen slik vi kjenner den i dag fungerer ikke ideelt for familier som får barn med nedsatt funksjonsevne. Studiens datamateriale viser at koordinatorene mangler kompetanse, kapasitet og at velferdssystemet ikke anerkjenner behovet familiene har for hjelp. Det er gjennomført forskning om hvordan familiene opplever det å få hjelp fra det offentlige, men det er mindre forskning på hvordan koordinatorene opplever det å være koordinator. Problemstillingen i oppgaven er:

«Hva mener koordinatorene selv er en ideell koordinator for familier som har barn med funksjonsnedsettelser?»

Oppgaven er kvalitativ. Den tar utgangspunkt i seks gruppeintervjuer som er gjennomført av forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Helsevitenskapelig fakultet ved OsloMet og Nord Universitet. Deltakerne var koordinatorer som jobber med familier som har barn med nedsatt funksjonsevne. Gjennom en tematisk analyse av datamaterialet har jeg formulert fem temaer 1.Den ideelle koordinators tid og kapasitet, 2. Den ideelle kompetanse for koordinatorene, 3. Tverrfaglig samarbeid og individuell plan (IP), 4. Kampen mot systemet og 5. Koordinatorenes ideelle kunnskap om familien. Oppgavens teoretiske rammeverk er Lipskys bakkebyråkratiteori og den vitenskapsteoretiske tilnærmingen i analysen er fenomenologi.

Resultatene viser at koordinatorene bekrefter funn fra tidligere forskning. Det norske velferdssystemet er vanskelig og frustrerende å navigere i for familiene, og også for koordinatorene. Koordinatorene forteller at de mangler kompetanse for å løse oppgavene og at de ofte føler seg alene i komplekse saker. De forteller at rollen som koordinator ikke alltid anerkjennes på ledernivå og at det ikke er tid til å utføre oppgavene på en ideell måte. De forteller at de ønsker å kjenne familiene godt og å gi best mulig hjelp, men at de begrenses av manglede lederforankring, ressurser og kapasitet. I oppgaven forsøker jeg å vise hvordan familiene med barn med funksjonsnedsettelser blir diskriminert og stigmatisert av samfunnet. Dette bidrar til at koordinatorene ikke klarer å jobbe ideelt.