“Det er egentlig det viktigste møtet av alle møter ...” Om barnevernkonsulenters refleksjoner rundt egen rolle i det første møtet med familien etter Lov om barneverntjenester § 2-2. Barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser.

Abstract

Denne masteroppgaven retter seg mot barnevernfaglig arbeid i kommunal barneverntjeneste. Det er førstesamtalen, det første møtet mellom brukeren og den profesjonelle som er hovedfokus i studien. Gjennom forsvarlighetskravet som ligger til grunn for lov om barneverntjenester, er det et omfattende fokus på den profesjonelles utøvelse av loven i møte med befolkningen. Grunnpilarene for samhandlingen skal bygge på likeverd, respekt, tillit og anerkjennelse. Vi kan dermed slå fast at det er forpliktende å møte brukerne med høy grad av likeverdighet, og at barnevernkonsulenten har en avgjørende rolle i målet om således å bygge en forsvarlig tjeneste.

Gjennom følgende problemstilling undersøker jeg hvordan barnevernkonsulenter reflekterer rundt familienes første møte med barnevernet:

«På hvilken måte legger barnevernkonsulent til rette for at «førstesamtalen» oppleves trygg og tillitsfullt for brukeren/ene i den kommunale barneverntjenesten?

Forskningsprosjektet er en kvalitativ studie og har et eksplorerende design: Det vitenskapsfilosofiske fundamentet har et fenomenologisk og hermeneutisk perspektiv. Det empiriske datamaterialet er samlet inn ved hjelp av semistrukturerte individuelle intervjuer med fem barnevernkonsulenter som har sitt daglige virke i kommunalt barnevern på sør, - og Østlandet. Alle fem barnevernkonsulentene, i spydspissen av fagfeltet og ansatt i førstelinjen, jobber med undersøkelser etter barnevernloven § 2-2. og leder familien inn i, - og igjennom deres aller første møte med kommunalt barnevern.

Et av hovedfunnene i studien er at det er opptil den enkelte saksbehandler hvordan den første kontakten, det første menneskemøtet er organisert, - og gjennomført med familiene. Noen ser potensialet i førstemøtet for å danne et godt grunnlag basert på trygghet og tillit. Andre ser på det juridiske fundamentet, saksporteføljen og klokken i en travel hverdag.

Øvrige funn fra studien viser at de barnevernkonsulentene som har fokuset på tjenestens mandat, en instans med både kontroll og hjelpefunksjon, snakker parallelt om brukernes følelser. Andre er opptatt av å observere og få familien til å lytte. Felles for dem alle er at dette er et møte som ikke er ledelsesforankret. Slik blir lov om barneverntjenester svært ulikt effektuert i vår førstelinje. Hva kan dette fortelle oss?