Lojalitet eller legitimitet? Beslutninger og forholdet mellom politikk og byråkrati i statsforvaltningen

Abstract

Det politiske systemet er basert på offentlige beslutninger. Det påligger regjeringen å sørge for at både regjeringen og Stortinget har tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å sikre gode offentlige beslutninger og en best mulig bruk av fellesskapets ressurser. Krav til tilstrekkelig utredninger fremgår av utredningsinstruksen og gjelder for alle tiltak som utføres av, eller på oppdrag for, statlige forvaltningsorganer. Likevel viser flere undersøkelser og kartlegginger at beslutningsgrunnlaget til regjeringen og Stortinget er mangelfull, og at beslutninger i staten derfor tas på sviktende grunnlag. Problemstillingen som oppgaven søker besvare er hva som er årsaken til departementenes mangelfulle utredninger.

For å belyse problemstillingen er tidligere undersøkelser og kartlegginger av departementenes utredinger gjennomgått, og det er innhentet egne data om hvordan beslutningsbehovet og utredningsbehovet håndteres, gjennom kvalitative dybdeintervjuer med utvalgte administrative toppledere i departementene. Oppgaven har også sett hen til utviklingstrekk som har påvirket politikken, forvaltningen og samfunnsutviklingen de siste tiårene for å belyse problemstillingen.

Funnene viser at beslutningsbehovet er i konflikt med utredningsbehovet. Analysen indikerer at forvaltningens utredningsbehov må vike for politikernes beslutningsbehov, når det tilrettelegges for beslutninger i statsforvaltningen, og at politisk lojalitet vinner frem på bekostning av beslutningenes legitimitet. Videre indikerer analysen at det er flere utviklingstrekk som har ledet til en svakere faglighet og en sterkere politisk lojalitet. Dette medvirker til at departementene i mindre grad etterlever utredningsinstruksens krav.

Når utredningsbehovet må vike for beslutningsbehovet, innebærer det at regjeringen og Stortinget kan fatte beslutninger og iverksette tiltak raskere, men det medfører samtidig et dårligere beslutningsgrunnlag og en høyere risiko for at tiltakene ikke svarer på de konkrete problemene de er ment å løse. Det kan også gi utilsiktede konsekvenser, som at kostnadene blir større enn antatt, eller at de strider mot annet lov- eller regelverk. Raskere beslutninger kan slik sett gi kortsiktig politisk gevinst, men kan samtidig svekke legitimitetsgrunnlaget for det politiske systemet.