Kampen for karbonfangst 2003 til 2024 Fra norsk særinteresse til Europas løsning på klimakrisen. En fortelling om lobbyvirksomhet i Norge og EU.
Abstract
I fraværet av fullt medlemskap i EU, er Norges tilknytning til EU distinkt. Norge er en del avDet europeiske økonomiske samarbeidsområdet gjennom EØS-avtalen, noe som betyr at allenye lover vedtatt av EU og vurdert som EØS-relevante automatisk går foran norsk lovgivning.Til tross for dette kompenseres ikke Norge med formell representasjon i EU-institusjonene, noe som betyr at norske aktører i Europa er mer avhengige av politiske lobbyvirksomheter ennfullverdige medlemmer som har enklere tilgang til institusjonene. Karbonfangst og -lagring erNorges største miljøinitiativ i dag, og har utviklet seg fra å være en lokal løsning påoljeplattformen Sleipner i Nordsjøen til nå å bli presentert som en av de viktigste miljøtiltakenei Europa. Denne transformasjonen har skjedd gradvis over en periode på mer enn 20 år, medomfattende lobbyarbeid og kontinuerlig endrede rammeverk for å overbevise EU-systemet omat denne teknologien er verdt å investere i. Rammene som brukes for å selge denne klimaløsningen har endret seg mye for at vi skulle ende opp som vi gjorde, og i denne avhandlingendykker vi ned i den politiske utviklingen av karbonfangstsaken for å forstå hvordan norskeaktører arbeider for å søke innflytelse i de europeiske institusjonene. I denne avhandlingenskaper vi en fem-trinns modell for handling som hvem som helst kan følge, basert på kvalitativeintervjuer av et utvalg viktige aktører involvert i karbonfangst og -lagring. Vi konkluderer medat gjennom strategisk innramming med søkelys på sammenfallende interesser, europeiskmerverdi og tidlig lobbyvirksomhet på de riktige arenaene har norske aktører mulighet til å fågehør i EU uten formelt medlemskap. Den demokratiske prosessen gjør at initiativene somsøker støtte fra EU må tilpasse seg og vi anser dette som demokratisk korrekt, men vi stillerspørsmålstegn ved hvor stor grad befolkningens interesser inkluderes.