Å gi rom for stille elever i musikkundervisningen: En kvalitativ studie av læreres erfaringer med stille elever i musikkundervisningen

Abstract

Stille elever i musikkfaget er et tema det er forsket lite på. Det blir sagt at vi lever i et ekstrovert samfunn, og jeg spør derfor hvilke konsekvenser dette får for de stille elevene i musikkfaget, som er et fag med mye aktivitet og samhandling med andre elever. Det kan tenkes at de stille elevene forsvinner litt i musikkundervisningen, og det kan derfor være relevant å se nærmere på hvordan lærere opplever denne elevgruppen. Med utgangpunkt i dette forsøker jeg å svare på problemstillingen: Hvordan beskriver tre lærere i ungdomsskolen sin forståelse av og sitt arbeid med stille elever i musikkfaget? For å besvare problemstillingen har jeg intervjuet tre lærere gjennom kvalitative forskningsintervjuer i form av semistrukturerte intervjuer. Gjennom en tematisk analyse ble tre overordnede funn plukket ut som de mest sentrale. Disse handler om at lærerne kategoriserte elevene i to grupper, at de stille elevene skal «pushes» samtidig som de skal bli anerkjent, og at fellesskapet i musikkfaget var viktig for de stille elevene.

Det viser seg at informantene sjelden tenker over de stille elevene i musikkfaget. Likevel hadde alle informantene en forståelse for at de stille elevene skal verdsettes for den de er, og at det bør være rom for å ha en stille adferd. I musikkfaget vektlegger læreplanen både muntlig aktivitet og samarbeid med andre elever. På bakgrunn av dette kan det derfor være essensielt å utfordre de stille elevene, dette samtidig som læreren også skal anerkjenne elevene med stille adferd. Mine funn indikerer at de stille elevene bør lære seg å ta del i fellesskapet, samtidig som de skal få jobbe på en slik måte de foretrekker i løpet av en skoledag, og at det ikke handler om å endre de stille elevene, men å utfordre dem, samtidig som lærerne og alle andre rundt anerkjenner personlighetstrekket.