Kroppsøvingslæreres bakgrunn i møte med kroppsøvingsfaget En kvalitativ undersøkelse av tre kroppsøvingslærere ved tre ulike skoler

Abstract

Masteroppgaven omhandler kroppsøvingslæreres bakgrunn og hvordan den påvirker oppfattelse og utøvelse av faget. Formålet med masteroppgaven har vært å belyse hvorfor faget virker å oppfattes og utøves ulikt. Følgende problemstilling er lagt til grunn for oppgaven; «Hvordan kroppsøvingslæreres bakgrunn påvirker deres utøvelse av faget». I forskningslitteraturen er dette et underkommunisert tema. Økt bevissthet og kunnskap omkring temaet vil derfor være viktig og samfunnsnyttig for å minske det såkalte gapet mellom lærerplanens intensjon og praksis. Dette potensielle gapet er det antageligvis elevene som vil tape på, som risikerer å oppleve ulik kroppsøvingsundervisning avhengig av hvilken lærer de har. Det teoretiske rammeverket for oppgaven er Bourdieu sin teori omkring habitus, felt, kapital og doxa. Teorien kontekstualiserer hvordan erfaringer og opplevelser fra ulike felt former kroppsøvingslærernes læreridentitet og undervisningspraksis, både bevisst og ubevisst. Forskningsprosjektet baserer seg på en kvalitativ tilnærming, bestående av henholdsvis semistrukturerte intervjuer og observasjon som metode. Utvalget består av tre kroppsøvingslærere fra østlandet, fordelt på barne-, mellom- og ungdomstrinnet. Funnene i oppgaven indikerer at kroppsøvingslærernes bakgrunn i form av aktivitetsvaner, idrettsbakgrunn, egen skolegang, utdannelse samt erfaringer fra arbeidslivet, virker å påvirke deres læreridentitet og hvordan de tolker lærerplanen. Kroppsøvingslærerne utrykker ulik grad av påvirkning fra utdannelsen, der deres subjektive beskrivelse av læringsutbyttet virker å påvirkes av hva de opplevde som «treffende». Funnene indikerer at erfaringer som har «satt spor» påvirker hva de anser som viktig i undervisningen. Videre indikerer funnene et svakt samarbeid på skolene, der kroppsøvingsfaget virker å nedprioriteres. Nøkkelord: Kroppsøving, bakgrunn, habitus, lærerplan, undervisningspraksis