| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar for seg hvordan lærere arbeider med spillefilm i undervisningen om Holocaust. Videre ville jeg undersøke hvordan dette arbeide kunne bidra i utviklingen av historisk empati. Oppgaven undersøker potensialet ved bruk av spillefilm og refleksjoner i hvordan dette kan fremme historisk empati hos elevene. Oppgavens teoretiske rammeverk baserer seg i hovedsak av arbeidet til Endacott og Brooks (2013), Barton og Levstik (2004), samt Hatlen (2020). I tillegg har jeg hentet inspirasjon og kunnskap fra diverse litteratur om historiske spillefilmer, undervisning om Holocaust og spillefilmer om Holocaust.
Problemstillingen som skal belyses er: «Hvordan arbeider lærere med spillefilm i undervisning om Holocaust og på hvilken måte kan dette utvikle historisk empati hos elevene?». For å svare på dette har jeg gjennomført individuelle kvalitative intervjuer av lærere, totalt fem informanter. Videre har jeg analysert funnene i lys av aktuell teori for å kunne si noe om hvilket læringsutbytte arbeidet potensielt kan ha.
Hovedfunnene i denne oppgaven er at hvordan lærere arbeider med spillefilm varierer. Mine funn indikerer at lærene ikke er konsekvente i sine arbeidsmetoder, og at det er stor variasjon mellom den enkelte læreren angående i hvilken grad de arbeider med spillefilm. Det er også variasjon i hvilken arbeidsmetode som blir brukt av de ulike lærerne. Samtlige informanter forteller likevel at man ideelt sett bør arbeide med spillefilm og ikke bare vise. Dermed er det tydelig at lærerne legger ulik vekt på hva det vil si å arbeide med spillefilm. I forlengelsen av dette er det naturlig at utviklingen av historisk empati hos elevene også vil variere. I noen av de læringssituasjonen lærerne beskriver, ligger mye til rette for utvikling av historisk empati, mens det ved andre tilfeller er det grunn til å tro at spillefilmen først og fremst blir enn opplevelse enn et verktøy for læring. | |