Elever med dysleksi sine erfaringer med digitale verktøy

Abstract

Sammendrag I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvilke erfaringer elever med dysleksi har med lese- og skriverstøttende digitale verktøy. Hensikten med studien har vært å bedre forstå hvordan vi kan legge til rette for en inkluderende opplæring for elever med dysleksi, og som omfatter bruk av digitale lese- og skrivestøttende verktøy. For å belyse dette temaet har jeg brukt følgende problemstilling: «Hvilke erfaringer har elever med dysleksi med digitale lese- og skrivestøttende verktøy i skole- og leksearbeid i dag?» Jeg har intervjuet seks elever med dysleksi fra henholdsvis 6. og 7. trinn. Studien har hatt en kvalitativ tilnærming med semistrukturerte intervju som metode. Gjennom intervjuene ønsket jeg å få innblikk i hvilke lese- og skrivestøttende verktøy elevene kjente til, hvilke verktøy de opplevde som nyttig å bruke, hvordan de har erfart å få opplæring i å bruke disse verktøyene, og hvordan bruken av digitale verktøy har påvirket elevenes motivasjon for fagene. Disse momentene la også grunnlaget for hovedtemaene i studien. Etter at jeg hadde transkribert intervjuene analyserte jeg datamaterialet ved å ta i bruk tematisk analyse. Jeg delte empirien inn i underkategorier. Underkategoriene jeg valgte å bruke representerte funn rettet inn mot hovedtemaene som var utgangspunkt for datainnsamlingen.

Som grunnlag for diskusjonen endte jeg opp med å arbeide videre med tre hovedfunn, som videre ble drøftet i lys av det teoretiske fundamentet i studien. Funnene er hentet ut ifra seks elevinformanters erfaringer. Jeg generaliserer funnene i følgende fremstilling. Når alle elevene i en klasse bruker nettbrett, og når teknologien blir en del av didaktikken i undervisningen, så blir lese- og skrivestøttende verktøy mer tilgjengelig for elevene med dysleksi. Når bruken av lese- og skrivestøttende verktøy, inkludert diktering, blir en naturlig måte å arbeide på for flere enn bare de som har dysleksi, jo mer inkludert vil elever med lese- og skrivevansker føle seg. Når lese- og skrivestøttende verktøy er gjort tilgjengelig for alle, er det større sannsynlighet for at elever som ikke ønsker å skille seg ut fra mengden tar i bruk lese- og skrivestøttende verktøy. Å få opplæring i bruk av lese- og skrivestøttende verktøy i gruppe sammen med andre elever som har dysleksi, kan på mange måter være positivt. I en slik gruppe kan elevene føle at de mestrer på lik linje med de andre elevene i gruppen, og de kan bruke kompetansen de har tilegnet seg til å hjelpe hverandre. I tillegg er de flere som kan stille relevante oppklarende spørsmål. Det faglige innholdet som arbeides med bør være relatert til pensum. Å gjøre lekser i en slik gruppe kan være både lærerikt og motiverende for elevene. Opplæring i gruppe bør foregå som et supliment til den oppfølgingen og veiledningen som skjer i klasserommet. Bruk av det skrivestøttende programmet Lingdys kan gi elever med dysleksi troen på at de kan mestre skriftlig arbeid. Det tar tid før elevene opplever full nytte av programmet. For å oppnå full effekt av Lingdys, kreves det en viss grad av motivasjon og utholdenhet fra elevene. Diktering er en måte å produsere skriftlig arbeid på som kan medvirke til at elever med dysleksi mestrer skriftlige oppgaver bedre enn ved skriving på tastatur. For å kunne bruke diktering vil mange ha behov for å gå ut av klasserommet for ikke å forstyrre eller selv bli forstyrret. Dette må legges til rette for av lærer.