En historiografisk analyse av historiedidaktisk litteratur og utviklingstrekk. Hvor står faget, og hvor er det på vei?

Abstract

Denne masteroppgaven presenterer en historiografisk analyse av historiedidaktisk litteratur og utviklingstrekk. De tre historiedidaktiske bøkene som her blir analysert er Historiedidaktikk for klasserommet av Erik Lund (2003), Hva skal vi med historie? av Lise Kvande & Nils Naastad (2013) og Historikerens kode av Jan Frode Hatlen (2020). Bøkene er analysert i lys av læreplanene Mønsterplanen, L97, Kunnskapsløftet 2006 og Kunnskapsløftet 2020. De utvalgte historiedidaktiske begrepene som blir vektlagt er historiebevissthet, kildekritikk og historisk empati. Analysen er en innholdsanalyse som fremstiller både kvalitative og kvantitative funn. Funnene er forankret i de historiedidaktiske begrepenes eksplisitte og implisitte bruk, hvilken kontekst de blir omtalt i og hvor ofte de blir eksplisitt benyttet. Oppgavens teoretiske grunnlag er i stor grad basert på Messel & Smebys (2017) begrep akademisering og perspektiver tilknyttet dette. I tillegg har Ferrer (2024) sin forskning, som peker på at det historiefaglige innholdet har blitt marginalisert til fordel for metodekunnskapene, fungert som en pådriver. I oppgaven fokuseres det derfor på om den samme tendensen eksisterer i den historiedidaktiske litteraturen.

Jeg konkluderer i denne masteroppgaven med at den eksplisitte bruken av oppgavens utvalgte historiedidaktiske begreper, generelt er mer fremtredende i litteraturen, enn i læreplanene, med unntak av Kunnskapsløftet 2020. Videre drøfter jeg dermed om dette kan ha en sammenheng med akademiseringen av lærerutdanningen og lærerprofesjonen i kombinasjon med det forsterkede fokuset på metodekunnskapene i skolen og internasjonal påvirkningskraft.