«Det er ikke noe liv laga for meg lenger, sånn føler jeg det» - Hvilke eksistensielle bekymringer gir pasienter med hjertesvikt uttrykk for i samtale med lege og hvordan kommuniserer de disse bekymringene?
Abstract
SAMMENDRAG
BAKGRUNN: Hjertesvikt er en alvorlig sykdom som påvirker pasientenes forventede levetid. Studier viser at pasienter med hjertesvikt har eksistensielle bekymringer. Dette kan påvirke livskvaliteten, bidra til økt forekomst av angst og depresjon, samt fremme et ønske om å fremskynde døden. Pasientene opplever utfordringer ved å uttrykke eksistensielle bekymringer, samtidig som helsepersonell synes det er utfordrende å finne riktig tid og sted for slike samtaler.
HENSIKT: Hensikten med studien er å få økt kunnskap om når og hvordan pasienter med hjertesvikt kommuniserer eksistensielle bekymringer i samtale med lege på sykehus.
METODE: Kvalitativt utforskende design hvor det ble gjennomført en sekundær analyse av 32 lydopptak fra lege-pasient samtaler på et Universitetssykehus i Norge. Dataene ble analysert ved bruk av metoden mikroanalyse av kliniske interaksjoner.
RESULTAT: Det ble identifisert 560 eksistensielle utsagn. Pasientene kommuniserte ofte deres eksistensielle bekymringer tidlig i samtalen med legene, og da ofte innenfor samtalens første halvdel. Pasientene ga uttrykk for eksistensiell usikkerhet og bekymringer rundt hvordan sykdommen påvirket deres liv og fremtid, tap av fysisk funksjon og identitet, samt hvordan sykdommen og behandling gjorde dem isolerte i eget hjem. Ofte ble pasientenes eksistensielle bekymringer tilknyttet fremtiden kommunisert indirekte, gjemt i kommunikasjon om fysiske symptomer, med få følelsesmessige uttrykk.
KONKLUSJON: Denne sekundære studien viser at pasienter med hjertesvikt uttrykker eksistensielle bekymringer, ofte tidlig i deres samtaler med leger, samtidig som de kan være tilbakeholdne med å kommunisere deres bekymringer direkte. Det vil for helsepersonell dermed kreve både kunnskaper, mot og tid for å kunne adressere og møte pasientenes eksistensielle bekymringer. Det er behov for bedre rutiner for kommunikasjon om pasientenes eksistensielle bekymringer, samt kommunikasjon om pasientenes prognoser og ønsker for palliativ behandling. Videre forskning på pasienter med hjertesvikt sine opplevde eksistensielle bekymringer er nødvendig for å gi pasientene en god behandling og helhetlig omsorg.