Hvilke endringer observeres etter høyintensiv gangtrening hos pasienter med hjerneslag i løpet av tre måneder? En kvantitativ studie

Abstract

Sammendrag Bakgrunn: Mange opplever varige funksjonsnedsettelser etter et hjerneslag, og tidlig rehabilitering er avgjørende for bedring. Forskning understreker betydningen av å oppnå et godt funksjonsnivå tre måneder etter hjerneslaget for videre leveutsikter. Hovedmålet for flertallet er selvstendig gangfunksjon, og det er sterk evidens som støtter oppgavespesifikk trening med mange repetisjoner og høy intensitet. Dette inkluderes i variert høyintensiv gangtrening hvor intensitet er definert som 70-85% av maksimal hjertefrekvens. Tidligere forskning har vist signifikante forbedringer i gangfunksjon og balanse hos pasienter som har gjennomgått slik trening, sammenlignet med trening med lav til moderat intensitet. I en tid hvor det er økende fokus på effektiv behandling, kan variert høyintensiv gangtrening være en målrettet intervensjon som forbedrer gangfunksjon og balanse. Imidlertid er det et behov for ytterligere forskning for å undersøke om forbedringene opprettholdes over tid etter avsluttet treningsperiode. Formål: Formålet med studien er å undersøke hvilke endringer hjerneslagpasienter som mottok variert høyintensiv gangtrening i subakutt fase har i gangfunksjon og balanse, målt ved innkomst, utskrivelse og etter tre måneder. Metode: Studien er en kvantitativ prospektiv kvasieksperimentell studie med et pre-postdesign. Datamaterialet er hentet fra FIRST-Oslo langtidsoppfølgingen, og oppgaven omfatter 27 deltakere fra dette datasettet. Deltakerne mottok variert høyintensiv gangtrening med fysioterapeut under innleggelse på rehabiliteringsenheten (45-60 min, 4-5 dager/uke), med mål om puls opp til 70-85% av alderspredikert makspuls. Utfallsmålene er ganghastighet målt med 10 meter gangtest, gangdistanse målt med 6 minutter gangtest og balanse vurdert med Bergs balanseskala. Måletidspunktene er innkomst, utreise og tre måneder etter hjerneslaget. Friedman test supplert med post hoc test for parvis sammenligning, ble benyttet for å evaluere endringer i gangfunksjon og balanse mellom de ulike måletidspunktene. Resultater: Det var en statistisk signifikant fremgang i endring for alle utfallsmålene mellom innkomst og utreise, mens det mellom utreise og tre måneder var statistisk signifikant fremgang i endring for selvvalgt ganghastighet og balanse. Konklusjon: Deltakerne viser fremgang i gangfunksjon og balanse etter å ha mottatt høyintensiv variert gangtrening under rehabilitering. Endringen var størst mens de var inneliggende, men den var opprettholdt tre måneder etter hjerneslaget. Nøkkelord: Hjerneslag, høyintensiv gangtrening, ganghastighet, gangdistanse, balanse