“They’re only here to observe”. A study of observation-grounded mentoring practices in student teachers’ practicum

Abstract

The practicum is often regarded as the heart of initial teacher education and a space for professional learning where theoretical knowledge and practical experience can mutually illuminate each other. However, existing research indicates considerable variation in mentoring approaches and learning outcomes for student teachers during their practicum period. Calls have been made for stronger connections between school-based and universitybased learning arenas. This thesis critically examines mentoring practices in student teachers’practicum within the Norwegian teacher education context and suggests architectural improvements to support student teachers’ learning to teach. Systematic classroom observation is a common professional development method for inservice teachers’ collaborative pedagogical inquiry. Nevertheless, limited research exists on how grounding student teacher mentoring in systematic classroom observation might impact their learning to teach. The thesis bridges this research gap by empirically investigating ways mentoring conversations structured around observation descriptions and collaborative interpretation of these observations might enhance learning to teach. The research question guiding the investigation is: In what ways might observation-grounded mentoring practices in student teachers’ practicum support learning to teach? The qualitative research in this thesis aims to deepen understanding of observation-grounded mentoring practices in student teachers’ practicum. Comprised of three articles and an extended narrative, the thesis explores how systematic classroom observation can bolster mentoring practices, thereby enriching student teachers' learning to teach. The empirical studies draw on observation data, interviews, reflection logs, and completed observation worksheets from practicum groups of student teachers and their mentors and shed light on various aspects of observation-based mentoring practices through the following three articles: - Article I defines systematic observation and collaborative interpretation of observations as research and development (R&D) activities. A descriptive case study was conducted with participants from two practicum groups from a master’s programme in Norway to examine student teachers’ R&D activities during their practicum period. Seeing R&D activities as social happenings and, thus, a part of a practice, the study uses the theory of practice architectures (Kemmis, Wilkinson, et al., 2014) as a theoretical and analytical lens to examine the organisational conditions that enable and constrain student teachers’ R&D practices. The study found that ambiguous messages about the relevance of R&D activities in practicum could confuse student teachers, potentially hampering their professional learning. However, the study also found that observational tools could provide a common language for collaborative pedagogical inquiry. Drawing from these findings, current research on mentoring, and the pilot testing of observational tools, a mentoring framework was constructed that centred mentoring conversations on observation descriptions. This observation-grounded mentoring framework (OMF) was the foundation for an intervention study. Eight practicum groups comprising three or four first-year student teachers, a school-based mentor and a university-based teacher educator agreed to try the OMF during the practicum period in February 2022. The data were critically examined using two distinct analytical approaches: - Article II examines the OMF intervention through the lens of 'teacher noticing' (van Es & Sherin, 2002). Noticing is a teacher’s ability to identify important classroom interactions and adapt pedagogical instructions in the moment. The analysis investigates whether the OMF supports student teachers’ learning to notice and, if so, in what ways. The findings indicate that coupling lesson planning with systematic observation in a conversation protocol enhances student teachers' ability to notice significant events in teaching situations and prompts reasoning about teaching and learning through individual and collaborative pedagogical inquiry. - Article III explores the same intervention as Article II but focuses on tripartite mentoring conversations when university-based teacher educators visit practice schools. Empirical research examining how co-mentoring involving school-based and university-based mentors can strengthen coherence between university and school learning arenas is scant. Thus, using the theory of practice architectures as a lens, the article explores issues of power and knowledge in co-mentoring practices structured by the OMF to determine whether the OMF can facilitate tripartite mentoring conversations as communicative learning spaces (Sjølie et al., 2019) - 'safe' learning environments where theoretical and practical knowledge mutually enhance each other. Findings show that the OMF facilitated the tripartite mentoring conversations as communicative learning spaces by offering a shared language for collaborative pedagogical inquiry By synthesising findings from the three articles, the thesis identifies four key factors for observation-based mentoring practices that support student teachers' learning to teach: 1. a shared language; 2. observations of pupils' reactions to the lesson; 3. collaborative interpretation of observations; and 4. a conversation protocol. The thesis advocates for collaboration between schools and teacher education institutions in designing adaptable observation-based mentoring frameworks that provide sufficient scaffolding to ensure the four critical factors. In conclusion, the thesis underscores the importance of developing observation skills for student teachers' learning to teach and the value of observation-based mentoring frameworks for supportive mentoring practices. The thesis contributes to research seeking to support student teachers' professional learning and enhance coherence in teacher education.

Denne avhandlingen undersøker veiledning basert på observasjon i praksisperiodene til lærerstudenter i Norge. Med tre artikler og en kappe, utforsker jeg hvordan systematisk observasjon i klasserommet kan bidra til veiledning som fremmer lærerstudenters læring. Praksisperioder i lærerutdanningen er en sentral del av utdanningen, hvor man får innsikt i yrkets hverdagslige utfordringer og en mulighet til å koble teori og praksis. Tidligere studier viser imidlertid at det er stor variasjon i veiledning og læring i praksisperioder, og det er derfor et behov for mer forskning på dette feltet. Systematisk observasjon er en vanlig metode for profesjonsutvikling for lærere. Likevel, er det begrenset kunnskap om hvordan veiledning basert på observasjon kan støtte lærerstudentenes læring. Denne avhandlingen bidrar til å tette dette forskningsgapet ved å undersøke hvordan veiledningsamtaler basert på observasjoner kan fremme lærerstudentenes utvikling.Selv om mange forskere understreker viktigheten av en sterk kobling mellom skole og universitet, har det vært få studier som har undersøkt hvordan samveiledning mellom skoleog universitetsbaserte veiledere kunne forbedre koblingene mellom disse læringsarenaene. Denne avhandlingen adresserer behovet for mer detaljert forskning på de organisatoriske faktorene som fremmer eller hindrer læring under veiledning av lærerstudenter når universitetsbasert lærerutdanner besøker praksisskolen. I tillegg ser jeg på hvordan observasjonsbeskrivelser og felles tolkning av observasjonsbeskrivelser kan støtte veiledningspraksis. I den første artikkelen definerer mine medforfattere og jeg systematisk observasjon og felles tolkning av observasjoner som forsknings- og utviklingsaktiviteter. Vi bruker teorien om praksisarkitekturer (Kemmis, Wilkinson, et al., 2014) til å undersøke hvordan organisatoriske forhold påvirker lærerstudentenes forsknings- og utviklingsaktiviteter. Funnene fra kasusstudien viser at lærerstudentene mottok ulike meldinger fra universitetet og praksisskolen angående betydningen av FoU-aktiviteter i praksisperioden, noe som sannsynligvis hemmet deres læring. Studien viser imidlertid at veiledningssamtalene som var forankret i klasseromsobservasjon, bidro til felles refleksjon om hensikten med undervisningstimen. Basert på funnene fra kasusstudien, en pilot studie og tidligere forskning om veiledning, utviklet jeg et veiledningsrammeverk basert på klasseromsobservasjon. Rammeverket forobservasjonsbasert veiledning (ROV) ble undersøkt i en intervensjonsstudie, men fra to ulike perspektiver. Artikkel to utforsker en intervensjon av et veiledningsrammeverk basert på observasjon gjennom lærerens "noticing" perspektiv (van Es & Sherin, 2002). Funnene viser at kombinasjonen av undervisningsplanlegging og systematisk observasjon i et veiledningsrammeverk hjalp lærerstudenter å merke viktige hendelser som de kan justere undervisning etter. I tillegg, fant studien at felles tolkning av observasjoner styrket lærerstudenters bevissthet om elevenes læring. Artikkel tre utforsker den samme intervensjonsstudien som i artikkel to, men ser på veiledningsamtaler når en lærerutdanner fra universitetet besøker skolen. Sammen med min medforfatter ser vi på makt og kunnskap, og undersøker om veiledningsrammeverket basert på observasjon kan skape organisatoriske forhold som tillater veiledningsamtaler å fungere som trygge læringsrom, der teoretisk og praktisk kunnskap kan komplementere hverandre. Teorien om praksisarkitekturer (Kemmis, Wilkinson, et al., 2014) og konseptet ‘communicative learning spaces’ (Sjølie et al., 2019) er de teoretiske verktøyene vi bruker i analysen. Funnene viser at det ramme for observasjonsforankret veiledning (ROV på norsk, OMF på engelsk) skapte muligheter for et felles språk for kollektiv undersøkelser av undervisning og læring. Avhandlingen identifiserer fire sentrale faktorer for observasjonsbasert veiledningspraksiser som støtter lærerstudenters læring om undervisning: 1) Et felles språk; 2) Observasjoner av elevenes reaksjoner på timen; 3) Felles tolkning av observasjoner og 4) En samtaleprotokoll for veiledningsamtaler Dermed fremhever avhandlingen viktigheten av å utvikle observasjonsferdigheter for læring om undervisning, og betydningen av strukturelle rammer forankret i klasseromsobservasjon for en støttende veiledningspraksis. Avhandlingen bidrar til forskning på hvordan man best kan støtte lærerstudenters læring og styrke sammenhengen i lærerutdanningen. Den argumenterer for samarbeid mellom universitet og skole om utforming av veiledningsrammeverk forankret i observasjon, som er fleksibel nok til å tilpasses ulike utdanningskontekster, men strukturert nok til å sikre de fire kritiske faktorene.