The influence of citizenship education on students’ political efficacy. Obstacles, possibilities, and promising practices

Abstract

This dissertation explores connections between citizenship education and the development of students’ political efficacy. Building on research showing that political efficacy influences political participation, and based on the premise that political participation is an important feature of a persistent democratic system, I first investigate this matter by considering the literature on education and political efficacy based on the International Civic and Citizenship Education Study (ICCS). Thereafter, I explore qualitatively a student group’s perspective on how the subject of social studies influences political efficacy, and on how cooperative learning used in social studies teaching affects students’ political efficacy. Taken together, these aspects considered in the three articles comprising this thesis aim to answer the overarching research question: How does citizenship education influence students’ political efficacy? The purpose of this dissertation is to broaden the current knowledge on this matter, which offers a contribution to the research field of citizenship education. Moreover, I hope to provide insights into the field of social studies didactics, creating new opportunities to expand practice for both teacher education and teachers. Finally, this thesis examines how different theoretical understandings of political efficacy will have consequences when it comes to understanding the concept, what advice is given for practice, and what form of democracy that is promoted through this practice. An important contribution that this thesis seeks to make is thus also to deepen the understanding of the implications of various understandings of political efficacy. Article 1 contains a literature review written together with Tessa E. Grevle. It aims to develop and clarify findings concerning citizenship education and political efficacy in studies that have analyzed data from the ICCS of 2009 and 2016. The reviewed articles showed that political efficacy is clearly connected to political participation and, accordingly, a common recommendation was to focus on enabling students’ political efficacy through schooling. Another central finding was that there is substantial variation in how the efficacy variables were operationalized, understood, and used in the research. Furthermore, the material building on ICCS data did only, to a small extent, attempt to understand political efficacy through the thorough use of theory or further qualitative explorations of quantitative findings. Consequently, we argue that there is a need for both qualitative studies using the ICCS data as a point of departure, and for the development of clear theoretical arguments to further develop knowledge about the interconnectedness between citizenship education and political efficacy. Article 2 explores a group of lower secondary students’ perceptions of how their experiences in the social studies classroom contribute to or limit their sense of political efficacy. Focus group interviews were conducted with 13-year-old Norwegian students, which were analyzed using the constantcomparative method. The students’ responses indicate three obstacles to political efficacy in the social studies classroom: (1) the reactions of their peers in political discussions; (2) the perception that adolescents are not respected due to their young age; and (3) a view of opinions as fixed and, hence, unchangeable. The possible solutions to these hindrances, as given by the students, were to work to enhance the level of respect and support in the classroom, to practice politics through carefully structured discussions, and to work in smaller groups to make them feel more secure and supported. The main implication is that the social studies teacher should aim for critical analysis and raising awareness of how to present and promote different perspectives instead of focusing solely on the students’ personal opinions, and that the structure of the classroom has to be carefully considered in this work. Article 3 discusses the results of a formative intervention in the tradition of cultural-historical activity theory (CHAT). Methods from cooperative learning were tried out in the same social studies class as in Article 2, with the goal of exploring how the experiences of cooperative learning impacted the students’ political efficacy. The data underlying the research were analyzed using the constantcomparative method and consisted of interviews with the now 14-year-old Norwegian students. The main implication of the study was that cooperative learning can enhance students’ political efficacy, by providing students with opportunities to practice democratic skills, such as participating in discussions, cooperation, and constructive social interaction. However, the students’ responses indicate that a contradiction arises when students become more concerned with individual achievements than with the collective learning process, which can lead to resistance to cooperative learning in the student group. Taken together, the value of working to establish an open classroom climate through friendly peer relations, the influence of students’ age on their political efficacy, and the challenges provided by an individualized classroom, are the main empirical contributions of this thesis. In the extended abstract that follows, these contributions are analyzed as part of a larger framework provided by the participatory democratic approach, and discussed in light of different theoretical understandings of political efficacy. Through this effort, I hope to make a contribution to the large and important persistent project to develop a sustainable democratic system through education, by providing theoretical insights and practical recommendations for educators, researchers, and policy makers interested in educating to sustain and develop adolescent political efficacy.

Denne avhandlingen utforsker sammenhenger mellom medborgerskapsutdanning og utvikling av elevers politiske mestringstro. Utgangspunktet for arbeidet er forskning som viser at politisk mestringstro kan føre til økt grad av politisk deltakelse. Gitt premisset om at politisk deltakelse er viktig i et bærekraftig demokratisk system, har jeg først skrevet en forskningsoversikt over litteratur basert på International Civic og Citizenship Education Study (ICCS) som behandler utdanning og politisk mestringstro. Videre har jeg gjort kvalitative intervjuer med elever i en samfunnsfagsklasse, for å utforske hva deres perspektiv er når det kommer til hvordan deres opplevelser i samfunnsfagundervisningen påvirker den politiske mestringstroen deres, og hvordan samarbeidslæring brukt i samfunnsfaget kan påvirke den samme mestringstroen. Avhandlingen tar sikte på å svare på det overordnede forskningsspørsmålet: Hvordan påvirker medborgerskapsutdanning elevenes politiske mestringstro? Hensikten med dette arbeidet er å tilføre ny kunnskap om utviklingen av politisk mestringstro til forskningsfeltet medborgerskapsutdanning. Gjennomgående er det også et overordnet mål å gi ny samfunnsfagsdidaktisk innsikt, som et bidrag til å utvikle god praksis både i lærerutdanningen og for lærere som allerede arbeider i skolen. Til slutt tar avhandlingen for seg hvordan ulike teoretiske forståelser av politisk mestringstro vil gi føringer når det kommer til både forståelse av begrepet, hvilke råd som gis til de som driver undervisning i praksis, og hvilken form for demokrati som fremmes gjennom denne praksisen. Et viktig bidrag som denne avhandlingen søker å gi er dermed også å utdype hvilke implikasjoner ulike forståelsene av politisk mestringstro har. Artikkel 1 inneholder en litteraturgjennomgang som er skrevet sammen med Tessa E. Grevle. Den tar for seg forskningslitteratur som har brukt data fra ICCS 2009 og 2016, og målet er å klargjøre hvilke funn som er gjort når det kommer til sammenhengene mellom medborgerskapsutdanning og politisk mestringstro. Artiklene i utvalget viste at politisk mestringstro tydelig er relatert til ungdoms politiske deltagelse. Videre er det en vanlig anbefaling i litteraturen at medborgerskapsutdanning bør fokusere på å støtte opp under ungdoms politiske mestringstro. Sentrale funn var videre at det er stor variasjon i hvordan variablene som måler mestringstro har blitt operasjonalisert, forstått og brukt i tidligere forskning, og at materialet fra ICCS i liten grad er forsøkt forstått gjennom grundig bruk av teori eller videre kvalitativ utforsking av funn. I artikkelen argumenterer vi dermed for at det er behov for kvalitative studier som bruker data fra ICCS som utgangspunkt. I tillegg synes det viktig å utvikle teoretisk godt funderte argumenter for å klarlegge og skaffe til veie ny kunnskap om sammenhengen mellom utdanning og politisk mestringstro. Artikkel 2 utforsker ungdomsskoleelevers oppfatning av hvordan erfaringene deres i samfunnsfagsklasserommet kan bidra til eller begrense politiske mestringstro. Artikkelen bygger på data fra fokusgruppeintervjuer med 13 år gamle norske elever, som ble analysert med konstant-komparativ metode. Elevene peker på at de i samfunnsfagsklasserommet opplever tre hindringer for politisk mestringstro: (1) reaksjoner fra medelever i politiske diskusjoner, (2) en oppfatning om at ungdom ikke blir respektert på grunn av deres alder og (3) en opplevelse av at meninger ikke kan påvirkes eller endres. Elevene peker også på mulige løsninger som kan bidra til å komme forbi disse hindringene. De mener det er viktig å få respekt og støtte i klasserommet, de kan øve på politisk deltagelse i godt strukturerte diskusjoner, og til sist kan det å arbeide i mindre grupper gjøre at elevene føler seg tryggere. Hovedimplikasjonen av studien er at samfunnsfagslærere bør prøve å få til kritisk analyse i klasserommet gjennom å jobbe for å få frem ulike perspektiver, heller enn å fokusere på elevenes personlige synspunkter. For å få til det, synes det viktig å jobbe med å strukturere klasserommet på en måte som legger til rette for en slik praksis. Artikkel 3 diskuterer resultatene fra en formativ intervensjon, utført innenfor rammeverket fra kultur-historisk aktivitetsteori. Ulike samarbeidslæringsteknikker ble prøvd ut i samme samfunnsfagsklasse som i Artikkel 2, for å utforske hvordan dette ville påvirke elevenes politiske mestringstro. Datagrunnlaget i artikkelen består av intervjuer med elevene, og konstant-komparativ metode ble igjen brukt i analysen. Hovedfunnene i studien er at samarbeidslæring kan styrke elevenes politiske mestringstro, fordi elevene får mulighet til å øve på demokratiske ferdigheter som diskusjon, samarbeid og konstruktiv sosial samhandling. Samtidig tyder elevenes uttalelser på at det oppstår en motsetning når elevene blir mer opptatt av individuelle prestasjoner enn av den kollektive læringsprosessen, som kan føre til motstand mot samarbeidslæring i elevgruppa. De viktigste empiriske bidragene fra denne avhandlingen, er først og fremst verdien av å jobbe for et åpent klasseromsklima gjennom å arbeide for gode relasjoner mellom elevene, hvordan elevenes alder og deres påfølgende oppfatning om sin egen (manglende) innflytelse påvirker mestringstroen deres, og hvordan et individualisert klasserom gir utfordringer både for samarbeid og videre for utvikling av politisk mestringstro. I kappeteksten som følger, blir disse punktene analysert fra et deltagerdemokratisk perspektiv, og diskutert i lys av ulike teoretiske forståelser av hva politisk mestringstro faktisk er. Forhåpentligvis kan dette bidra inn i det store prosjektet med å utvikle et bærekraftig demokratisk system gjennom utdanning. Jeg håper også å kunne gi både teoretisk innsikt og praktiske råd til lærere, forskere og politikere som er interessert i å jobbe med og for å opprettholde og fremme ungdoms politiske mestringstro.