Litteraturpolitikk i praksis - Forleggere og statens innkjøpsordning for ny norsk litteratur

Abstract

Avhandlingen skildrer forleggeres praksis i relasjon til statens innkjøpsordning for litteratur når politikk skal omsettes i bøker. Den gir ny kunnskap om forlagsvirksomhet og innsikt i samarbeid mellom private næringslivsaktører og statlige organer om å iverksette litteraturpolitiske målsettinger. Ordningen har virket i Norge i over femti år – som den eneste av sitt slag i verden. Alle de større forlagene får støtte fra ordningen til et stort antall bokutgivelser hvert år i form av støtte til enkeltverk. Forleggeres arbeid og virke i relasjon til ordningen har vært lite belyst i samfunnsforskningen til nå. Ved hjelp av kvalitative dybdeintervjuer med forlagsredaktører som er blant dem med mest erfaring med dette omfattende kulturpolitiske virkemidlet, får vi innblikk i forlagets perspektiv. Avhandlingen tydeliggjør forlagsredaktørers rolle i det sammensatte systemet som støtteordningen utgjør. Studien finner at håndverket med å jobbe frem god litteratur og kjennskap til søkesystemet, to kompetanser som langt på vei er taus personbasert kunnskap, er avgjørende for at forlagsredaktørene, som søker om støtte, skal lykkes. Arbeidet viser, ved hjelp av en kultursosiologisk innfallsvinkel, hvordan forlagsredaktører legitimerer den statlige støtten til sine utgivelser. Studien viser hvordan behovet for å legitimere ordningen gjennom dokumentasjon manifesterer seg på brukernivå i ordningen. Et sentralt funn er at redaktørenes legitimeringshistorier speiler de litteraturpolitiske målsettingene. En politisk-demokratisk tankegang er fremtredende i de aktuelle redaktørenes måte å legitimere støtten på og i de formelle rammene for ordningen. Parallelt står en autonomi-estetisk tankegang sterkt i redaktørenes praksis. Det er en tankegang som har vært en bærebjelke i ordningen helt fra den ble opprettet, og som fortsatt er et styrende prinsipp, selv om dette kommer lite til syne i de formelle rammene for ordningen. Avhandlingen trekker frem at samarbeid mellom privat næringsliv og myndigheter kan ta ulike former på ulike nivåer i systemet. Den slår fast at ordningen har tydelige korporative trekk i samarbeidet mellom forlagsredaktører som brukere og Kulturrådet som statlig forvalter. Arbeidet taler for en utvidelse av korporatismebegrepet til også å gjelde samarbeid mellom enkeltaktører fra næringslivet og staten om iverksettingen av politiske målsettinger.

The thesis describes how publishers and the scheme work in relation to one another when literary policy is translated into books. It provides new knowledge concerning publishing in practice and concerning the cooperation between private business actors and governmental bodies about the execution of political objectives on the field of literature. The scheme has been operating in Norway for over fifty years and is the only one of its kind in the world. Every year, all the major publishing houses receive extensive government support for a large number of publications through the Norwegian Publishing Scheme. Up until now the work of publishers in relation to the scheme has been poorly researched. With the help of qualitative in-depth interviews with the publishers with the most experience concerning this comprehensive form of cultural policy, the thesis provides insight into the editor´s perspective. This study finds that experience with the scheme is vital for receiving support for a high number of publications. It demonstrates that tacit knowledge of the production of good literature and familiarity with the purchasing system are two competences that are crucial for the publisher´s success. Through a cultural-sociological lens, this work shows how book editors legitimizes the public support regarding their publications. The study highlights how demands for legitimation manifest themselves all the way down to the user level of the scheme. A vital finding is that the editor´s way of legitimizing mirrors the goal setting of the politics on the field. A key finding is that a political-democratic mindset has become prominent within the framing of the scheme and in the editor’s way of legitimizing the support they receive. An autonomy-aesthetic way of thinking is, nevertheless, strong in the practice surrounding the scheme. These are values that has been central to the scheme since it was created, but are barely visible in the formalities of the scheme as it appears after revision in 2015. The thesis highlights that cooperation can take different forms at different levels in the meeting between private business and cultural policy. It discusses the extent to which the scheme can be said to be corporate at the user level and in the context of cooperation on applying for and assigning public support. It suggests an extension of the term corporative into including the cooperation between single actors and the government in putting political goals into action.