Hva betyr sosial bærekraft?

Abstract

Hensikten med denne artikkelen er å presisere og problematisere bærekraftsbegrepet og koble det opp mot styringen av offentlig sektor. Siden 1980-tallet har ulike regjeringskonstellasjoner innført nye styrings- og kontrollmekanismer i Norge for å effektivisere offentlig sektor. Disse reformene har gitt et dårlig utgangspunkt for samarbeid, og skapt utfordringer for en sosialt bærekraftig samfunnsutvikling. Istedenfor fokus på sosial bærekraft, kreativitet, innovasjon, og fleksibilitet, ser vi et stadig sterkere fokus på stykkpriser og kostnadskontroll, mens ytringsrommet og mulighetsrommet blir innsnevret. Jeg vil i artikkelen vise hvordan dette har gjort fellesarenaer og demokrati ulønnsomme, samtidig som konkurranse og tidspress skaper barrierer for samarbeid. Offentlige organisasjoner kjøper også i større grad inn alt av tjenester og produkter, og blir dermed forpliktet til å håndtere kontrakter. Sammen med stadig nye standarder, «beste praksis»-veiledere, nøkkelindikatorer og rapporteringskrav, reduserer disse kontraktene fleksibilitet og genererer et økt administrasjonsbehov som legger seg som et lag av byråkrati over det gamle. Første del av artikkelen går gjennom opprinnelsen til og den historiske utviklingen av bærekraftsbegrepet. Deretter problematiseres begrepet og settes i sammenheng med samfunnsplanlegging og samfunnsutvikling i kommunene. Videre går jeg i artikkelen mer spesifikt inn på hvordan vi kan forstå sosial bærekraft, og reflekterer rundt motsetningen mellom «silo-orientering», standardisering og målstyring, og det å tenke helhetlig og stedsbasert.