Antropologisk forskning i sensitive felt: retningslinjer til besvær

Abstract

Denne artikkelen handler om tre metodologiske utfordringer knyttet til anonymisering, samtykke og detalj-planlagte feltarbeid. Antropologisk forskning er en hermeneutisk, fenomenologisk forskningstradisjon som vektlegger relasjoner, samhandling og mening. I artikkelen hevdes det at antropologer må argumentere med basis i vitenskapsteori for å understreke at vårt fag slik faller innenfor et fortolkende og ikke et positivistisk paradigme. Det argumenteres for at de forskningsetiske retningslinjer for antropologer må ta hensyn til dette. I artikkelen vises eksempler på det motsatte, nemlig at de nye forskningsetiske reglene kan bære preg av en positivistisk tankegang som forsøkes innført også i antropologisk forskning. Vi må fortsette å holde oss innenfor det «fortolkende», hermeneutiske paradigmet, og argumentere for at en tilnærming i sensitive og andre felt kan gjøres uten total anonymisering, fordi vår faglige intensjon er å beskrive og fortolke en virkelighet som er «sann» og ikke fiksjon. Total anonymisering vil vanskeliggjøre forskning på fenomener som rasisme, det «usagte», det tabuiserte og det «skjulte». Vi må også argumentere med basis i vår forskningstradisjon for at det skal være mulig å foreta studier der det er ønskelig å inkludere tredjeparter som vi ikke har rukket/klart å få informert samtykke fra p.g.a. av feltarbeidets dynamikk, varighet og uforutsigbarhet. Den samme argumentasjonen gjelder for inkludering av «tilfeldige, verdifulle hendelser», som kan være avgjørende døråpnere i å bringe fram ny innsikt og kunnskap i sensitive og tabuiserte felt.

In this article I focus on three methodological challenges connected to anonymization, consent and detailed-planned fieldwork. Anthropological research is a hermeneutic, phenomenological tradition that highlights relationships, interactions and meaning. I suggest that anthropologists should argue for their methodology based in philosophy of science, by underlining that the anthropological discipline is situated in an interpretative paradigm, not a positivistic one. It is therefore my contention that the ethical guidelines regarding anthropological research should take this into consideration. However, in the article I present examples of the opposite. I discuss how the new ethical guidelines appear to imply a positivistic way of thinking, which is introduced as structural for anthropologists as well as other qualitative researchers. I contend that anthropologists must continue to follow the interpretative, phenomenological paradigm. I also suggest that studies in sensitive and other fields should be possible without total anonymization, because the anthropological ambition is to describe and interpret a reality that is “true”, not fiction. It is my contention that total anonymization will make research on phenomena such as racism, the “unsaid”, taboos and the “hidden”, difficult. Based on our scientific tradition, anthropologists should also argue for the possibility of doing research that includes third persons who have not formally consented before the research started. This consent has been impossible to achieve because of the dynamics, durability and unpredictability of anthropological fieldwork. The same argument concerns including “serendipity” as part of fieldwork because unexpected events may turn out to be essential gate-openers in bringing forth new insight and knowledge in sensitive fields.