Hvordan inkluderer matematikklærere elever i den matematiske samtalen?

Abstract

Denne oppgaven har som formål å undersøke hvordan matematikklærere bruker samtale i sine klasserom, og hvordan de inkluderer elevene i samtalen. Oppgavens forskningsspørsmål er: «Hvordan inkluderer matematikklærere elever i den matematiske samtalen?» For å finne ut av dette har jeg observert fire matematikklærere i en undervisningstime hver. Jeg har vært særlig interessert i hvordan samtalen har foregått og hvordan lærerne inkluderer elevene. I forkant av observasjonen har jeg intervjuet lærerne i et preintervju. Dette er gjort for å få innsikt i hva lærerne har planlagt for timen og hvilket syn de har på samtale i matematikk. I etterkant ble det gjennomført postintervju. Det besto av oppklarende spørsmål om samtalen som foregikk i klasserommet og begrunnelser på valg læreren tok i løpet av timen. Oppgavens data er basert på fire lærere, John, Paul, Rikard og Georg. John og Paul jobber på mellomtrinnet, mens Rikard og Georg jobber på ungdomstrinnet. Min studie av de fire lærerne har avdekket to strategier for å inkludere elever i den matematiske samtalen. Den ene strategien går ut på at lærerne benytter seg av oppgaver med en eller få løsninger på et middels nivå. Elevene blir bedt om å løse oppgavene i læringspar og anvender dermed samtaletrekket «snu og snakk». Siden oppgavene er av en karakter som ikke innbyr til samtale i læringsparet, løses de ofte raskt og hver for seg. Dette fører til at mye av samtalen i klasserommet foregår i plenum. Samtalen foregår slik at læreren stiller spørsmål og en stor andel av elevene får mulighet til å svare. Dersom elevene svarer feil, responderer læreren med å forenkle oppgaven, slik at eleven får en ny mulighet til å svare riktig. Denne strategien innebærer at mange elever blir inkludert i samtalen, men at samtalen stort sett foregår mellom lærer og elev og uten særlig grad av resonnementer eller diskusjon. Den andre strategien innebærer at lærere benytter seg av åpne oppgaver med flere løsninger. Elevene får tydelige beskjeder om at de sammen med læringspartner skal diskutere og resonnere seg frem til løsninger. Det er typisk for denne strategien at elevene får god tid til å samtale, før læreren oppsummerer i plenum. I plenumssamtalen får noen læringspar muligheten til å legge frem sine løsninger, men langt fra like mange som i den førstnevnte strategien. Dette resulterer i at en mindre andel av elevene blir inkludert i den matematiske samtalen, men de som inkluderes resonnerer ved hjelp av samtaletrekket å resonnere og baserer til tider resonnementene på andre elevers løsninger.

The purpose of this thesis is to explore how maths teachers use talk in their classrooms and how they include the students in the talks. The research question of the thesis is: “How do maths teachers include students in the mathematical talk?” To find out this I have observed four different maths teachers for one lesson each. I have been particularly interested in how the talk has taken place, and how the teachers have included the students. Prior to the observations I have done a pre-interview with the teachers. This was done to get an insight into what the teachers have planned for the lesson and what their thoughts are on mathematical talk. Afterwards I did a post-interview. It consisted of clarifying questions about the talk that took place in the classroom and justifications of choices the teacher made during the lesson. The data of the thesis are based on four teachers, John, Paul, Rikard and Georg. John and Paul work in the upper primary level, while Rikard and Georg work in the lower secondary level. My study of the four teachers have uncovered two strategies for including students in the mathematical talk. One strategy is based on the teachers using tasks with one or few solutions on an intermediate level. The students are asked to solve the tasks in pairs and thereby using the talk move «turn and talk». As the nature of the tasks do not initiate much talk in pairs, they are often solved quickly and individually. This leads to much of the talk taking place in full class. The talk is directed in a way where the teacher asks questions and a large proportion of the students get the opportunity to answer. If the students answer incorrectly, the teacher responds by simplifying the task, so that the students get a new opportunity to answer correctly. This strategy leads to many students getting included in the talk but means that the talk is mostly a conversation between teacher and student without much reasoning or discussion. The other strategy is based on teachers using open tasks with several solutions. The students are clearly instructed to discuss and reason their way to solutions together with their partner. It is typical of this strategy that the students get a good amount of time to talk before the teacher summarises to the whole class. In the whole-class discussion some pairs get the opportunity to present their solutions, but not as many as in the first strategy. This results in a smaller portion of the students being included in the mathematical talk, but those who are included are using the talk move reasoning and sometimes basing their thinking on the solutions of other students.