Hvordan oppnås varig arbeidsdeltakelse? Erfaringer til personer med ervervet hjerneskade.

Abstract

Bakgrunn og hensikt: I forbindelse med satsningen på Tilskuddsordningen for helse- og rehabiliteringstjenester, også kjent som «Raskere Tilbake», er det utviklet kunnskap om hva som bidrar til tilbakeføring til arbeid etter ervervet hjerneskade (EHS). Det foreligger mindre kunnskap om hva som bidrar til at arbeidsdeltakelse opprettholdes på varig basis etter tilbakeføring. Hensikten med denne studien har derfor vært å få økt kunnskap om hvordan varig arbeidsdeltakelse oppnås på bakgrunn av erfaringer fra personer som selv har ervervet skade og har stått i arbeid over tid etter tilbakeføring og arbeidsrettet rehabilitering. Forskningsspørsmål: Hvordan oppnås varig arbeidsdeltakelse? Erfaringer til personer med ervervet hjerneskade. Metode: En kvalitativ studie som ble utført i tråd med tradisjonen Grounded Theory Method. Syv personer som hadde gjennomført et arbeidsrettet rehabiliteringsprogram og opprettholdt sin arbeidsdeltakelse mellom fire og ti år etter EHS ble intervjuet. Datainnsamling og analyse foregikk parallelt. Ord og utsagn med innhold av erfaringer om varig arbeidsdeltakelse ble notert og konstant sammenlignet, også med innholdet i memos, til det avtegnet seg sammenhenger og mønstre i data. Tre kategorier bidrag til informantenes oppnåelse av varig arbeidsdeltakelse ble avdekket. Disse sto i sterke relasjoner til hverandre. En underliggende kjerneprosess for opprettholdelse ble også avdekket. En teoretisk modell for hvordan varig arbeidsdeltakelse etter EHS ble funnet oppnådd ble testet ut på nye data, frem til en opplevd metning i den empirisk grunnede teorien. Resultat/konklusjon: Varig arbeidsdeltakelse etter EHS ble oppnådd ved at personene konstant var bevisste på å balansere kapasitet etter skade med sin ytelse i arbeidet. Personene som ble intervjuet hadde utviklet individuelle «mulighetsrom» for arbeidsdeltakelse. Kontinuerlig opprettholdelse av disse var deres viktigste virkemiddel for å oppnå varig arbeidsdeltakelse. «Mulighetsrommet» var en interaktiv relasjon mellom 1) Forutsetninger ved personen og 2) Forhold ved arbeidet som inneholdt de individuelle mestringsstrategier og tilpassinger personene stadig videreførte for å håndtere konsekvensene av skade opp mot de krav som ble stillet til dem ved utførelsen av arbeidet. Den teoretiske modellen ble utviklet for en visuell fremstilling av de ulike forutsetningene for -, og innholdet i det individuelle «mulighetsrommet». Den ble designet som et visuelt verktøy for samtale og refleksjon innenfor praksisfeltet