Den historiske allmenndannelse: Historiefaget i høyere/videregående skole, 1869-2019

Abstract

Artikkelen drøfter historiens rolle i den høyere/videregående skolen fra 1869 til i dag både som et eget fag og som et integrerende perspektiv i læreplanen. Gjennom skolereformene av 1869 og 1896 ble latinskolen erstattet av en moderne middelskole og gymnas bygd på idealet om encyklopedisk allmenndannelse. Disse reformene la grunnen for et nært samspill mellom universitet og gymnas som strakte seg langt inn i etterkrigstiden. Humanistiske universitets- og skolefag ble gjensidig modellert etter hverandre og delte en «epistemisk nasjonalisme» av liberal type: Historien ble oppfattet som en universell utvikling mot høyere sivilisasjon, men hver nasjon tilegnet seg det universelle på sin individuelle måte. Derfor behøvde studiet av norsk historie, språk og litteratur et europeisk overlys i form av «verdenshistorie» og fagene engelsk, tysk og fransk. Samtidig inneholdt lærebøkene i historie fortsatt elementer av latinskoledannelsens historia magistrae vitae. Fra 1930-årene begynte nye reformpedagogiske idealer å tære på forståelsen av historie som et «heldekkende», kronologisk organisert kunnskapsfag. Da gymnaset i 1974 ble avløst av den videregående skolen, endret historiefaget likevel ikke karakter over natten. Derimot tapte «det historiske» mye av sin bredere, integrerende rolle etter at pedagoger og samfunnsvitere vant definisjonsmakt over skolens overordnede læreplan. De siste tiårenes reformer har stadig sterkere understreket elevenes «kompetanser» og «generelle ferdigheter». En elevsentrert vekt på metode og historisk bevissthet har vunnet frem på bekostning av tradisjonelle kunnskapsmål. Utviklingen kan ses som symptomatisk for et bredere skifte fra et fremtidsorientert til et radikalt presentistisk «tidsregime».

The article examines the development of history as a subject and wider curricular perspective in the upper secondary school in Norway from 1869 to the present. The first decades of this period saw the sweeping replacement of the classic Latin school by a modern secondary school based on a historical, national and scientific curriculum. While mainly driven by democratic reforms within primary education, this transformation set the stage for a close cooperation between university and secondary school that lasted well into the post-World War II period. The university and school versions of history and other humanistic subjects closely resembled each other, converging in a liberal form of nationalism that imagined national history as an individual acquisition of a universal (i.e. European) civilizational process. However, while modelling history primarily as a continuous evolutionary process connecting past, present, and future, the school subject also contained remnants of an older, classicist image of history as magistrae vitae. From the interwar period, both these paradigmatic ways of seeing and appreciating history subtly lost ground, due both to the introduction of student-centred learning, the weakening of historicism in the humanities, and the growth of the social sciences. When a comprehensive secondary-school system superseded the continental-styled Gymnasium in the 1970s, history did not immediately change its content or pedagogical purpose, but lost some of its integral function within the curriculum at large. Later curricular reforms in 1994 and 2006 have increasingly emphasized the students’ general competencies and generic skills. A student-centred emphasis on historical method and consciousness has partly superseded a traditional definition of history as a chronological sequence of momentous events and processes in the past. The article suggests that this trend could be seen as indicative of a larger shift from a future-oriented to a radically presentist «regime of historicity» (François Hartog).