| dc.description.abstract | Dette forskingsprosjektet søker en forståelse av hvordan barn i fosterhjem formidler egne erfaringer og
hvordan det de forteller kan forstås. Jeg ønsker å gi et bidrag til den nyere barneforskningstradisjonen.
Jeg undersøker hvordan barn i fosterhjem forteller om sitt hverdagsliv, sine deltakelsesmuligheter og sin
tilhørighet. Jeg vil vise hvordan profesjonelle samtaler med barn kan være, samt hvilke muligheter eller
utfordringer som kan oppstå i samtaler med barn i fosterhjem.
Jeg anvender et sosiokulturelt perspektiv, der jeg benytter meg av begreper som blant annet sosial
deltakelse, tilhørighet og forhandling som teoretiske tilnærminger. Ved hjelp av dette viser jeg hvordan vi
kan forstå barns fortellinger, samt hvordan forstå deres relasjoner til fosterfamilien, opprinnelsesfamilien og
jevnaldrende.
Jeg har snakket med fem barn som bor i fosterhjem, i alderen 7 -11 år. Jeg benyttet livsformsintervju som
forskningstilnærming og samtalene har blitt transkribert, samt fremstilt så ordrett som mulig.
De analytiske temaene er interaksjonen mellom meg og barna, hvordan barna forteller om sine relasjoner
og hvordan disse kan forstås. Samt hvordan barna tematiserer sin deltakelse og samarbeid med
barneverntjenesten.
Analysen viser at barn på ulik måte forteller om sine relasjoner og at flere av barna mangler språk for å
snakke om vonde erfaringer i oppveksten. De har ulike erfaringer knyttet til kontakten med sin
opprinnelsesfamilie, men jeg har likevel funnet at de fleste barna forteller positivt om samvær og kontakt
med dem.
Barna forteller på ulik måte om sine erfaringer knyttet til deltakelse og samarbeid med barneverntjenesten.
Noen erfarer at de blir hørt, mens andre ikke vet hvem de skal snakke med.
Jeg har gjennom prosjektet vist til noen samtaleutfordringer og reflektert hvordan dette kan ses i
barnevernfaglig praksis. Det bør bestrebes å utarbeide gode måter å samtale med barn på, slik at barna
erfarer deltakelse og samarbeid om eget liv. | en |
