“Det er på tur de lærer å være sigøyner” Perspektiver på utdanning for rombarn fra 1999 til i dag.

Abstract

Denne studien handler om ulike perspektiver på roms utdanningssituasjon fra 1999 til i dag. Formålet med studien er å belyse hvordan norske myndigheter forstår sine forpliktelser overfor norske rombarn når det gjelder utdanning, og samtidig hvordan rom erfarer egen utdanningssituasjon. I 1999 ratifiserte Norge Europarådets Rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter, og med det ble rom innrømmet status som nasjonal minoritet. Studien er basert på en kvalitativ analyse av konvensjonen, Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) og Handlingsplanen for å bedre levekårene i Oslo (2009). I det empiriske materiale inngår også intervjuer med romfamilier, personer som jobber med rom og med politikkutformingen overfor romminoriteten. I analysen av norske myndigheters forståelse av forpliktelser når det gjelder utdanning for rom, anvendes politisk tenkning om rettigheter og integrering. Et kjennetegn ved de overnevnte dokumentene er at de alle er formulert med referanse til individets rettigheter. Rammekonvensjonen åpner for at stater som ønsker det kan føre en politikk som bygger på prinsipper i tråd med liberal multikulturalistisk tenkning, en teori som kjennetegnes av at gruppebaserte rettigheter benyttes for å fremme individets frihet. Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) foreslår i tråd med disse prinsippene gruppebaserte tiltak for å sikre like muligheter til opplæring for rom som har reising som en del av sin livsstil, men dette følges i liten grad opp i den praktiske politikken. I henhold til Rammekonvensjonen har rom rett til å opprettholde og utvikle sin kultur og sine tradisjoner. En tendens i materiale er at romfamiliene i liten grad erfarer å møte forståelse for behov de har. De politiske føringene som gis i de nasjonale politiske dokumentene innebærer at likhetsideologien som står sentralt i det norske samfunnet, videreføres. På den ene siden skal likhetsideologien sikre likebehandling av alle barn, men samtidig medfører det dilemmaer fordi rom har rett til å opprettholde og utvikle sin kultur og sine tradisjoner. Når alle barn skal behandles likt, åpnes det i liten grad for fleksibilitet for roms behov. Fraværet til mange romelever er et sentralt tema i studien. Fravær kan knyttes til en seminomadisk livsstil, men må også ses i sammenheng med en kulturspesifikk barneoppdragelse og grunnleggende verdier innenfor romgruppen som kommer i konflikt med skolesystemets tidsrytme. Forholdet mellom skolen og hjemmet analyseres gjennom sosialiseringsteori. Analysen viser at det ser ut til å eksistere et felles ønske om utdanning for barna, men samtidig kommer verdikonflikter mellom skolen og hjemmet klart til uttrykk på noen områder.