«Det er jo meg det gjelder» : en kvalitativ studie av hvordan barn opplever sin deltakelse og medbestemmelse i foreldremekling

Abstract

Studien belyser barns erfaringer fra deltakelse i den obligatoriske meklingsordningen for foreldre som ikke lever sammen. Jeg har intervjuet seks barn i alderen ni til femten år som har erfaringer med mekling. Selv om utvalget er lite viser de individuelle fortellingene stor variasjon og gir svært relevant kunnskap fra barnas ståsted. Barna er entydige på at de vil delta i meklingsprosessen. Dette begrunnes i to hovedargumenter. Det ene er hensynet til å kunne påvirke eget liv og hvordan deres hverdag skal organiseres. Det andre er behovet for å snakke med en voksen som har forutsetning for å sette seg inn i deres livssituasjon. Deres erfaringer viser at mekler er nøkkelpersonen for barns deltakelse og medbestemmelse i meklingsordningen. Barna har stor tillit til at mekleren har myndighet til å påvirke avtalens innhold og foreldrenes atferd. De har liten kunnskap om lovverk og formaliteter. De er lite forberedt på hvordan de skal delta og hva de kan forvente at deres deltakelse vil føre til. Meklerens kommunikasjonsferdigheter og hvordan det legges til rette for deltakelse har store konsekvenser for barnas opplevelser. De strever med vanskelige dilemmaer mellom hensynet til ikke å såre foreldrene og hensynet til egne ønsker. Særlig vanskelig er det å være sammen med foreldrene når barnets synspunkter skal formidles. Barna ønsker hjelp til å styrke dialogen i familien. De vil oppklare ting, drøfte og ikke minst få foreldrene til å forstå at barnets ønsker ikke er et valg mellom foreldrene. Alle forventet at deres ønsker skulle være styrende for foreldrenes avtaler, og de prøver å finne ordninger som kan fungere i et liv med skole, venner og fritid. De ønsker seg ordninger som kan justeres etter hvert som de vokser eller når ting skjer. Norge har med foreldremeklingen en enestående ordning i offentlig regi. Mekler har et personlig ansvar for at barns rettigheter blir ivaretatt. Det mangler tydelighet i forhold til meklers mandat, og hvordan barns syn skal inkluderes i vurderingen av hva som er barnets beste. I dagens praksis registreres ingen ting om berørte barn og ingen oppfølging skjer i forhold til avtaler. Antallet saker med store interessemotsetninger mellom foreldre øker. Ordningen bør utvikles til å møte barnas uttrykte behov for å påvirke eget liv og behovet for å snakke med profesjonelle som kan hjelpe dem til bedre håndtering av samlivsbrudd. Mekling kan bli et viktig tiltak for å forebygge mange barns psykososiale problemer. Forskning viser at meklere er usikre og ukomfortable med barns deltakelse. Målsetning og måloppnåelse må avklares slik at barns deltakelse blir styrende for tilrettelegging og gjennomføring. Det vil få konsekvenser for bruk av tid, oppfølging, og at barn skal møtes ut fra relevant barnespesifikk kunnskap og personlig egnethet i gode barnesamtaler og gode prosesser for barn og familie.

The thesis highlights children’s experiences from child-inclusive divorce mediation. Six children aged nine to fifteen years were interviewed about their participation in negotiations about residency and visitation pursuant to Children’s Act. Although the sample is small, the individual stories show great variety and provide, after parental divorce, very relevant information concerning children’s perspective on involvement in decision-making. The children wanted to participate in the mediation process. Their motivation is based on two main arguments: Firstly the need to influence their own lives and the organization of their everyday life, secondly the need to talk to an adult expected to familiarize with the child’s life situation. Their experiences show that the mediator is the key person for facilitating their participation. They have significant confidence in the mediator’s authority to influence agreement content and parental behaviour. Children have limited information on scheme formalities, they are unprepared about how to participate or what to expect from their participation. Mediator communication skills and how participation is facilitated have important consequences for children’s experiences. They struggle with difficult dilemmas attempting neither to hurt their parents nor their own interests or desires. In particular, it becomes difficult when the child participate together with parents when the child’s views are conveyed. Children request a dialogue between family members with scope to clarify “things”, discuss - and not least make parents understand that the child is not choosing between parents. They search for arrangements that can work out between school, friends and leisure time and want adjustable plans as they grow or things happen. All of them expected their views to commit their parents, and four out of six were very disappointed when this didn‘t happen. Norway has by parental mediation a unique scheme in the public sector. Each mediator is responsible for protecting children rights. The scheme does however lack clear guidelines to become an important measure to help children better handle breakups - and how children‘s views can be included in reviews of what’s in the best interest of the child. While the number of cases with significant parental conflicts increases, the current scheme must be changed to prevent many children’s psychosocial problems. Research shows mediators are uncertain and uncomfortable with children‘s participation. Mission and achievement must be clarified allowing children’s participation to become decisive for implementation. Implications will be changes in the process time, agreements follow-up and to ensure children encountering mediators with relevant child-specific knowledge and personal suitability to include the children and lead sound processes.