Samarbeid, demokrati og kvalitet : en dekonstruktiv lesing av Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge

Abstract

Denne masteroppgaven handler om samarbeid mellom terapeut og pasient i psykisk helse for barn og unge. Feltet psykisk helse har vært og er fortsatt preget av to tendenser i dagens Norge. Den ene har fokus på demokratisering og økt pasientmedvirkning, den andre har fokus på effektivitet, kvalitet og forskningsbasert grunnlag når det gjelder å yte helsehjelp. Samarbeid for barn, unge, deres familier og behandlere, sett fra et sosialkonstruktivistisk ståsted, er noe som konstrueres og reproduseres i den sosiale samhandlingen mellom deltakerne og gjennom de eksisterende praksiser som institusjoner preges av. Barn og unge er pasienter som befinner seg i en særlig sårbar posisjon, siden de er avhengige av sine omgivelser, først og fremst sine foreldre. I denne oppgaven har jeg valgt å undersøke hvordan samarbeid for barn og unge i feltet psykisk helse blir omtalt i en sentral retningsgivende tekst utarbeidet av Helsedirektoratet: Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge. Jeg har valgt dekonstruksjon som hovedtilnærming, både teoretisk og metodisk. Jeg har hatt til hensikt med denne tilnærmingen og ved hjelp av noen diskursiver innganger, å se etter hvordan samarbeidet blir skrevet frem, og hvordan dette får konsekvenser for posisjonene som er tilgjengelige for de involverte. Noe i samarbeidet er fraværende, noe er tilstede. I min analyse synes det at veilederen er preget av to motstridende diskurser: den demokratiske og den medisinske, som også preger feltet psykisk helse for øvrig . Analysen viser hvordan disse diskursene posisjonerer barn, familier og behandlere i samarbeidsøyemed.

This thesis is about the collaboration between therapist and patient in the mental health of children and adolescents. Mental health field has been and continues to be characterized by two tendencies in contemporary Norway. One focuses on democratization and increased patient participation, the other focuses on efficiency, quality and research-based foundation when it comes to providing health care. Working together for children, young people, their families and clinicians, from a social constructionist perspective, is something that is constructed and reproduced in the social interaction between the participants and through the existing practices that institutions are characterized by. Children and young patients are in a particularly vulnerable position, since they are dependent on their environment, particularly their parents. I have in this paper chosen to examine how cooperation for children and young people in the mental health field are featured in a central normative text prepared by the Directorate of Health: Guidelines for outpatient mental health care for children and adolescents. I opted for deconstruction as main approach, both theoretically and methodologically. With this approach and using discourse entrances, I have had the intention to look for how collaboration has been express, and how this will impact the positions that are available to those involved. Something in the cooperation is absent and something is present. In my analysis it seems that the supervisor is characterized by two contradictory discourses: the democratic and the medical that also characterizes mental health field otherwise. The analysis shows how these discourses position children, families and clinicians.