| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål: Verden endres stadig, og globaliseringen har ført oss nærmere hverandre. Dette preger også sykdomsbildet. På verdensbasis er helseutfordringene komplekse, der sult og overvekt/fedme lever side om side. Kroniske sykdommer er et stadig økende problem, og utbredelsen er størst blant de med lavere sosioøkonomisk status. Slik er også situasjonen i Norge, noe som øker behovet for et mer forebyggende helsearbeid. Som en videreføring av Grønn resept ble frisklivssentralene opprettet. I januar 2013 ble den nye Samhandlingsreformen lansert, hvor det for alvor skulle satses på forebygging fremfor behandling av sykdom. Mer ansvar ble gitt til den enkelte kommune. Dette satte fokus på tiltak som frisklivssentralene, der retningslinjer fra Helsedirektoratet nå har formulert en nasjonal standard. Formålet med denne studien er å få en dypere og bredere forståelse av hvordan en frisklivssentral kan praktiseres, basert på de ansattes perspektiv. Dette med fokus på blant annet organisering, samarbeid og utfordringer.
Metode og utvalg: Det ble valgt en kvalitativ tilnærming, der flere ulike metoder ble benyttet i datainnsamlingen. En casestudie som metode hadde som hensikt å danne et helhetlig bilde av kommunens frisklivssentral. Hovedmetoden var semi-strukturerte intervju av samtlige ansatte i kommunen som arbeidet med frisklivssentralen. Dette inkluderte 4 fysioterapeuter, en helsesøster og en ansatt i en overordnet stilling som frisklivskoordinator. Som komplimenterende informasjon ble det gjennomført observasjon av tilbudet, både for friskliv voksne og friskliv barn og unge. Det ble gjennomført 3 observasjoner av kostholdskurset, 1 temakveld for foreldrene, 2 treninger for barna og 1 trening for den voksne gruppen. Analysen av intervjuene følger en datastyrt og temasentrert analyse, og ble gjennomført som en systematisk tekstkondensering. Observasjonsnotatene ble analysert på tilnærmet lik måte, der informasjon fra de ulike observasjonsdagene ble kombinert, og slått sammen med relevant informasjon fra intervjuene.
Funn og diskusjon: En beskrivende presentasjon av kommunens tilbud var nødvendig for å danne et helhetsbilde av frisklivssentralen. Selve tilbudet faller innunder Helsedirektoratets standard; et gruppetilbud i form av trening, samt kostholdskurs og røykesluttkurs. Frisklivssentralen som et lavterskeltilbud kan diskuteres, da det ikke eksiterer et tilbud for alle grupper i befolkningen. Det har vist seg å være vanskelig å appellere til menn og yngre voksne. Innvandrergruppen er utfordrende å fange opp og holde på, der det er et tydelig behov for bedre tilpasninger og forståelse for deres kultur og idealer. Som tidligere studier indikerer, er ernæringskompetansen ved frisklivssentralen mangelfull. Kommunen kan ses på som et typisk eksempel på en liten kommune med lite ressurser, der det finnes få ”utslusingstilbud”. Det er vanskelig å få brukerne videre, og mange blir værende på grunn av det sosiale. En kan være kritisk til å kaste ut brukere av gruppen etter endt reseptperiode, spesielt da det finnes lite treningstilbud ellers i kommunen. Spørsmålet er hva som skjer når kommunale folkehelsetilbud blir ”institusjonalisert”, og en felles standard blir formet. Videre kan en stille seg kritisk til at det satses i så stor grad på et nasjonalt folkehelsetiltak, hvor det finnes mangelfulle bevis på effektene av disse tiltakene. Flere evalueringer av de enkelte tiltakene er nødvendig for å vite om frisklivssentralene er et tiltak å satse på også i tiden fremover | en_US |
