Fra sentralplanlegging til strategisk resultatstyring i universitets- og høgskolesektoren? : en casestudie av departementets tildelingsbrev og institusjonenes strategiske adferd fra 2003 - 2011

Abstract

Oppgaven undersøker hvordan statlig styring i universitets- og høgskolesektoren vises gjennom tildelingsbrevene etter innføringen av Kvalitetsreformen fra 2003–2011. Den ser også på institusjonenes strategiske adferd gjennom å analysere iverksetting av tiltak. Formålet er å analysere om styringen går fra tradisjonell sentralplanlegging mot strategisk resultatstyring, og om vi finner en sammenheng mellom styring og strategi? Gjennom Kvalitetsreformen fikk universitetene og høgskolene økte frihetsgrader. Det oppstår da spørsmål om balansen mellom statlig styring og kontroll, og institusjonenes selvstendighet og handlingsrom. Oppgaven er en case-studie der vi undersøker seks universiteter og høgskoler som er valgt ut på bakgrunn av type, størrelse, geografisk plassering og representativitet i forhold til endring i institusjonskategorier. Departementets styring er analysert gjennom tildelingsbrevene i lys av teori knyttet til sentralplanleggig og strategisk resultatstyring. Strategisk adferd er analysert med utgangspunkt i universitetene og høgskolenes årsrapporter. Her har vi benyttet et teoretisk rammeverk som vektlegger endring i tiltak innen tjenester, marked og struktur, og kategoriserer institusjonene etter strategisk stilling som forsvarer, uforsker eller etternøler. Funnene viser at universiteter og høgskoler i perioden ikke ble styrt etter mål- og resultatstyring i teoriens forstand, til tross for at det var fremstilt slik. Empirien viste at sentralplanlegging, særlig i form av aktivitets- og oppgavestyring, holdt seg sterk i hele perioden, men at resultatstyring ble innført fra 2007. Analysen av strategisk adferd viste at institusjonene inntok ulike strategiske posisjoner i perioden og at innflytelsen fra styring gjennom tildelingsbrevene var lav. Av dette slutter vi at det kan diskuteres om tradisjonell operativ styring passer for institusjoner med stor frihetsgrad. Vi anbefaler at departementet rendyrker sin eierstyring med tydelige visjoner og strategier, og at det blir færre mål og løsere kobling mellom departement og institusjon, men at evalueringer og strategiske diskusjoner styrkes. Dette innebærer at universitetene og høgskolene må arbeide med egen virksomhetsstyring, og at strategier bør følges opp og iverksettes gjennom tiltak.

This thesis examines how public management in higher education sector in Norway is reflected through the Norwegian Ministry of Education and Research’s allocation letters after the implementation of the Quality Reform from 2003-20011. The institutions’ strategic content on research and education is also analyzed. The purpose of the thesis is to analyze if the public management is shifting from traditional central planning towards strategic performance management, and if there is a link between public management and strategy content. The Quality Reform gave the universities and state colleges autonomy, and as a consequence of this there is a tension between state control and regulation on one hand, and the institutions’ need for strategic scope of action. Six representative institutions have been chosen as case for the study. The public management is analyzed trough the intuitions’ allocation letters from the Ministry of education and research, on the basis of theories on traditional hierarchical administration and performance measurement. Strategic content is analyzed through a framework for strategic stance and actions. The findings suggest that Norwegian universities and state colleges are managed through a mix of old central planning together with performance measurement, presented as a pure performance management system. The empirical findings showed that central planning, and in particular activity and process-based tools were used to a strong degree throughout the whole period, while performance measurement was adopted from 2007. The institutions placed themselves in different strategic positions as prospectors, defenders and reactors showing no influence on behaviour from the allocation letters. It may therefore be discussed whether traditional operative management, as it has been practiced from Ministry towards institutions with autonomy, is suitable. We recommend that the Ministry concentrate on strategic dialog with the institutions, and that management by objectives as a closely interacted system is left within the universities and state colleges. This implicates that the higher education institutions should focus on working with their own strategy and its implementation.