| dc.description.abstract | Studien er analyse av hvordan et utvalg norske aviser (papiraviser) representerte og konstruerte svineinfluensaen og trusselen knyttet til denne i to kritiske faser i sykdommens utviklingsforløp. Den første fasen var da influensaen for alvor ble satt på medienes dagsorden i Norge som en reell overhengende trussel og fare. Den andre var perioden da ankomsten av
den såkalte ”nye smittebølgen” ble meldt, det vil si da svineinfluensaen virkelig begynte å bre seg i Norge.
Både den anvendte innholdsanalysen og den etterfølgende diskursanalysen antyder hvordan dekningen har vært endimensjonal i kritiske faser av hendelsesforløpet. Informasjon fra myndighetene har dominert i dekningen, og det har vært lite rom for kritiske eller korrigerende perspektiver. Med et visst unntak av Stavanger Aftenblad og Aftenposten, viser ikke avisene noen utpreget vilje til å inkludere publikums eller lekfolks perspektiver på influensaen og risikoen forbundet med denne. Snarere har myndighetsinformasjon i begge de
undersøkte fasene blitt tilrettelagt og forsterket i en utpreget krisediskurs med en tilhørende
fryktens retorikk, slik at en sentral funksjon ser ut til å være å skremme folk til å handle adekvat i forhold til trusselen. Sterkest blir denne retorikken artikulert i løssalgstabloidene, mens Aftenpostens dekning kan fremstå som en noe forvirrende blanding av alarmerende og beroligende budskap. Tekstanalysen viser imidlertid også hvordan Stavanger Aftenblad på en ganske annen
måte enn de andre avisene kan ansvarliggjøre representanter for allmennheten som rasjonelt
tenkende og handlende mennesker. Denne avisens dekning av svineinfluensaen lever bedre enn de andre opp til dialogiske idealer for god risikokommunikasjon og -journalistikk. Fra et journalistfaglig ståsted er det en tankevekkende mangel på kritiske perspektiver
på myndighetens beredskap og strategier i nyhetsdekningen. Én konsekvens er at myndighetene ikke får viktige korrektiver til egen virksomhet. | |
