Hverdagsrehabilitering uavhengig av diagnose? En sammenligning av virkningen av hverdagsrehabilitering for personer med brudd og personer med svimmelhet og balanseutfordringer

Abstract

Bakgrunn: Det finnes begrenset kunnskap om hverdagsrehabilitering og dens virkning for personer med brudd og svimmelhet/balanseutfordringer. Dette er tilstander som kan gi utfordringer i hverdagen og derav føre til et behov for hverdagsrehabilitering. Formål: Hovedformålet var å undersøke virkningen av hverdagsrehabilitering for personer med brudd og svimmelhet/balanseutfordringer når det gjelder utførelse og tilfredshet med daglige aktiviteter, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet, samtidig å undersøke hvilke aktiviteter de prioriterer som sine rehabiliteringsmål innen hverdagsrehabilitering. Metode: Utvalget er hentet fra en landsomfattende klinisk kontrollert studie. Subutvalget består av 149 personer med brudd og 113 personer med svimmelhet/balanseutfordringer. Deltagerne mottok et 4-10 ukers hverdagsrehabiliteringsprogram og ble målt ved oppstart, etter ti uker, og ved seks og tolv måneder. The Canadian Occupational Performance Measure (COPM) ble benyttet for å måle selvopplevd utførelse og tilfredshet med utførelse av daglige aktiviteter. I tillegg, ble fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet målt. Analyse av kovarians ble utført for å undersøke forskjeller mellom diagnosegruppene i COPM skår ved ti uker. Parrete t-tester ble utført for å undersøke endringer innad i hver gruppe i utførelse og tilfredshet med daglige aktiviteter, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet, mellom fire ulike måletidspunkt. COPM ble brukt som et rammeverk for kategorisering av aktivitetsprioriteringer. Resultater: Det var signifikante forskjeller mellom diagnosegruppene i COPM utførelse og tilfredshet ved ti uker, i favør av bruddgruppen. Begge grupper hadde signifikante endringer i utførelse og tilfredshet med daglige aktiviteter, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet ved ti uker, seks og tolv måneders oppfølging, men fremgangen var best i bruddgruppen. For begge grupper var mobilitet et høyt prioritert aktivitetsområde. Konklusjon: Diagnose kan ha en betydning for utfallene innen hverdagsrehabilitering. Resultatene tyder på at hverdagsrehabilitering bør justeres i henhold til diagnose, for å optimalisere intervensjonen. Nøkkelord: Aktiviteter i dagliglivet, balanseutfordringer, brudd, hverdagsrehabilitering, svimmelhet

Background: Fractures and dizziness/balance problems are frequent conditions among older people. Despite representing problems in everyday life, knowledge regarding reablement and its effectiveness for these conditions are limited and therefore much needed. Objectives: To examine the outcomes of reablement for people with fractures and people with dizziness/balance problems on occupational performance and satisfaction, physical function, and health-related quality of life, and which occupations they prioritise as their rehabilitation goals within reablement. Material and methods: The sample is derived from a nationwide clinically controlled trial in Norway. The subsample consists of 149 participants with fractures and 113 participants with dizziness/balance problems, who received a 4-10 weeks reablement program. Participants were measured at baseline, after ten weeks, six and twelve months. The Canadian Occupational Performance Measure (COPM) was applied to measure self-perceived occupational performance and satisfaction. Additionally, were physical function and health-related quality of life measured. Analyses of covariance were performed to examine differences between the two groups in COPM scores at ten weeks. Paired samples t-tests were performed to analyse changes within each group in occupational performance and satisfaction, physical function, and health-related quality of life between baseline and three different follow-ups. COPM was used as a framework for the categorisation of occupational priorities. Results: There are significant differences between the groups in COPM performance and satisfaction at 10 weeks, in favour of the fracture group. Both groups had significant changes in occupational performance and satisfaction, physical function, and health-related quality of life from baseline to ten weeks, six- and twelve months follow-up. All over, the participants with fractures had the best progress across all outcomes. Functional mobility was a highly prioritised occupational sub-area in both groups. Conclusions: Diagnosis may have an impact on the outcomes of reablement. To improve the reablement intervention, individual adjustments according to diagnosis may be necessary. Keywords: Activities of daily living, balance problems, dizziness, fractures, reablement