Akuttinstitusjon for ungdom som tiltak - Kunnskapsbasert praksis?

Abstract

Bakgrunn: Akuttinstitusjon er i utgangspunktet et tiltak som står overfor kritikk og er følgelig langt bak i barnevernets tiltaksrekke. Det er likevel behov for et akutt tilbud til ungdom i barnevernet, og beredskapshjem dekker ikke dette alene. For at akuttinstitusjon skal være utviklingsfremmende og ivareta denne målgruppen, må praksisen speile tilstrekkelig kvalitet og kunnskap. Studien undersøker dermed erfaringene til saksbehandlere i kommunal barneverntjeneste og miljøterapeuter som jobber på akuttinstitusjon. Da vedrørende hvorvidt og i hvilken grad de ulike kunnskapskildene i den kunnskapsbaserte modellen er tilstede i praksisen knyttet til akuttinstitusjon. Kunnskapskildene i den kunnskapsbaserte modellen er henholdsvis forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap, i tillegg omsluttes den av kontekstuelle hensyn.

Problemstilling: I hvilken grad og på hvilke måter er praksisutøvelsen knyttet til plassering av ungdom på akuttinstitusjon å anse som kunnskapsbasert?

Metode: Kvalitativt forskningsdesign, åtte individuelle semistrukturerte intervjuer (fire saksbehandlere og fire miljøterapeuter), tematisk analyse.

Funn: Studien finner at de fleste fagfolkene anser praksisen som kunnskapsbasert, og det ivaretas ved å basere praksisen på retningslinjene i standardiserte verktøy, rutiner, drøftinger, manualer og prosedyrer. I tillegg knyttes kunnskapskildene aktivt sammen ved hjelp av kurs, drøftinger, veiledning, debrief o.l. Det er likevel visse implikasjoner til i hvilken grad, og på hvilken måte praksisen anses som kunnskapsbasert. Dette handler om noe usikkerhet vedrørende kunnskapsinnholdet i forsknings-, erfarings- og brukerkunnskapen. Samt, at New Public Management-, evidenshierarkier og standardisering sees å kunne påvirke hvordan kunnskapskildene prioriteres i praksis, og mulig gå på bekostning av del- elementer av kunnskapen, som kontekstuelle hensyn og brukermedvirkning. Til sist løftes også organisatoriske rammer, som ressurser, økonomi, tid og arbeidsmengde. Om de ikke er tilstede og tilstrekkelige, kan praksisen fremstå mer tilfeldig enn styrt av de kunnskapsbaserte, helhetlige vurderingene som fagfolkene gjør.

Background: Youth welfare emergency institutions are initially a measure faced with criticism and are therefore often the last resort within the child protective services. However, there is a need for emergency services for adolescents, and emergency foster homes do not cover this alone. The practice must reflect sufficient quality and knowledge to meet the needs of these adolescents. Therefore, this study examines how caseworkers in the municipal child protective services, and youth care workers experience the presence of the sources of knowledge within evidence-based practice, related to youth welfare emergency institutions. The knowledge-sources in the evidence-based model are research- based knowledge, practice-based knowledge and user-knowledge, in addition to being surrounded by contextual considerations.

Research question: To what extent and in what ways can practice related to youth welfare emergency institutions be considered evidence-based?

Method: Qualitative research design, eight individual semi-structured interviews (four caseworkers and four youth care workers), thematic analysis.

Findings: The professionals consider their practice related to youth welfare emergency institutions to be evidence-based. This is ensured by basing it on guidelines in various standardized tools, routines, manuals and procedures. In addition, the sources of knowledge are actively linked through training, discussions, guidance and debriefing. However, there are certain implications for the ways the practice is considered evidence-based. This concerns some uncertainty regarding the content in the knowledge-sources. As well as the impact New Public Management, evidence-hierarchies and standardization has on how the knowledge-sources are prioritized in practice, potentially at the expense of some, such as contextual considerations and user involvement. Finally, organizational frameworks, such as resources, finances, time and workload, are also highlighted. If they are not present and adequate, the practice seems to appear arbitrary, rather than guided by evidence-based evaluations.