| dc.description.abstract | For å løse gjenstridige problemer i tjenestetilbudet i offentligsektor og ta i bruk ny teknologi for å løse disse problemene lanserte regjeringen i samarbeid med KS digitaliseringsstrategien «Én digital offentlig sektor». Et av fokusområdene i digitaliseringsstrategien er å skape sammenhengende tjenester med brukeren i sentrum innenfor syv livshendelser, hvor en av den er «Ny i Norge». Dette krever stor grad av tverretatlig samordning fordi livshendelsene berører mange ulike sektorer.
Å forstå hvilke oppgave som skal løses og dens nærhet til kjerneoppgaven til etatene som er involvert i samordningen, og ha kunnskap om den kognitive distansen mellom etatene vil være viktig for å organisere den tverretatlige samordningen på en mest mulig effektiv måte.
Innrammingen av problemene digitaliseringsstrategien og arbeidet med å skape sammenhengende tjenester innenfor livshendelsen «Ny i Norge» er hovedsakelig knyttet til at systemet som finnes i offentlig sektor er for dårlig.
For etatene som er berørt av arbeidet med livshendelsen «Ny i Norge» har jeg funne at det er stor forskjell mellom hvor nær kjerneoppgaven arbeidet med livshendelsen er. Det er også stor kognitiv distanse mellom etatene, noe om til en viss grad sammenfaller med nærheten til kjerneoppgaven. Den kognitive distansen kommer til uttrykk ved at det er flere etater som verken omtaler livshendelsen «Ny i Norge» i årsrapport eller tildelingsbrev, mens dette gjøres i andre etaters styringsdokumenter. I tillegg er innrammingen av problemene ulik og er rammet inn med både systemproblem, institusjonelt problem og individproblem, noe som bidrar til den kognitive distansen mellom etatene.
Konklusjonen er at oppgavens karakter og den kognitive distansen mellom de involverte etatene, bidrar til at samordning av arbeidet med livshendelsen «Ny i Norge» kan være krevende, men ved å ta hensyn til de faktiske forholdene er det mulig å sette inn tiltak som muliggjør tverretatlig samordning. | en_US |
