| dc.description.abstract | Følgende masteroppgave undersøker sosionomers erfaringer med bruk av resiliensbegrepet i jobben med sårbare ungdommer.
Konstruksjonen av denne masteroppgaven er inspirert av den hermeneutiske og fenomenologiske vitenskapelige metoden. Dataene er basert på intervjuer med fire sosionomer som har minst tre års erfaring og som for tiden jobber med sårbare ungdommer.
Analysen er delt inn i fire deler. De to første delene ser på hvordan motstandskraft blir definert av sosionomer, deres erfaringer med konseptet og i hvilken grad de bruker konseptet i arbeidet sitt. Den tredje delen undersøker hvilke faktorer som er essensielle i utviklingen av resiliens og om / hvordan sosionomene er i stand til å bidra til dette. Den siste delen fokuserer på sosialarbeidernes håp om fremtidig bruk av konseptet.
Masteroppgaven konkluderer med at sosionomene som er intervjuet, opplever vanskeligheter med å definere resiliens, men fortellingene deres om erfaringene de har hatt avslører at de vet mer om begrepet enn de selv er klar over. Sosionomene har med andre ord ganske mye erfaring med resiliens i jobben med sårbare ungdommer, men de bruker som utgangspunkt ikke begrepet. I forlengelse av dette er sosionomene ikke overbeviste om, at de kan fremme resiliensen hos ungdommene.
Til slutt konkluderes det med at sosionomene som er intervjuet ikke er helt klare på deres fremtidige ønsker om å bruke begrepet, men de uttrykker et stort ønske om å møte de unge mennesker der de er, og så langt det er mulig ta utgangspunkt i den unges ønsker for egen fremtid. Samtidig ser det ut til å være en tendens blant sosionomene til å ta avstand fra å bare fokusere på risikofaktorer.
Etter avslutningen fører masteroppgaven frem to emner i forhold til resiliens for videre refleksjon. | en_US |
