| dc.description.abstract | Bakgrunn: I spesialisthelsetjenesten er det en spenning mellom en medisinsk forståelsesmodell og aktivitetsbasert praksis. Tidligere forskning viser at ergoterapeuter verdsetter aktivitetsbasert praksis, men at de bruker mindre tid på denne tilnærmingen og mer tid på kroppsfunksjonstrening. En rekke barrierer kan stå i veien for aktivitetsbasert praksis.
Mål: Studiens mål var å undersøke tre aspekter ved aktivitetsbasert praksis blant ergoterapeuter i spesialisthelsetjenesten: deres holdninger til, bruk av og opplevde barrierer for aktivitetsbasert praksis. Videre var studiens mål å undersøke sammenhenger mellom sosiodemografiske faktorer, jobberfaring, rapporterte barrierer og aktivitetsbasert praksis.
Metode: En kvantitativ tverrsnittsstudie ble utført. Et spørreskjema ble utformet spesielt til denne studien. Ergoterapeuter i spesialisthelsetjenesten ble invitert til å delta. Datamaterialet ble analysert med deskriptiv statistikk, og sammenhenger ble undersøkt med logistisk regresjon.
Resultater: Det var 124 ergoterapeuter som deltok. Ergoterapeutene mente at aktivitetsbasert praksis er viktig, og de rapporterte selv at de bruker tilnærmingen ofte og i stor grad. Av de konkrete kartleggings- og intervensjonsmetodene som ble rapportert brukt, ble 26% av kartleggingen og 38% av intervensjonene klassifisert som aktivitetsbaserte. Mangel på tid, plass og utstyr ble rapportert som de største barrierene, og flere faktorer hadde sammenheng med selvrapportert aktivitetsbasert praksis.
Konklusjon: Deltakerne verdsatte aktivitetsbasert praksis, mens de konkrete kartleggings- og intervensjonsmetodene som ble rapportert hovedsakelig ikke var aktivitetsbaserte. Flere barrierer ble rapportert som hindringer og flere av disse hadde en sammenheng med mindre bruk av aktivitetsbasert praksis. | en_US |
