Skolens demokratimandat - i spenningsfeltet mellom legitimering og problematisering

Abstract

Denne oppgavens hovedanliggende er å drøfte det potensielle paradokset i skolens demokratiopplæring som omhandler legitimering og problematisering. På den ene siden skal skolen legitimere den demokratiske samfunnsordenen, gjennom å videreformidle gitte verdier, holdninger og referanserammer for å skape tillitt og oppslutning til det demokratiske samfunnet. På den andre siden skal skolen også oppmuntre til normkritiske perspektiver og samfunnskritikk, slik at demokratiet stadig kan utvikles og endres til det bedre. Legitimering og problematisering viser dermed til ulike og tilsynelatende motsettende målsetninger ved skolens demokratiopplæring. Denne oppgaven vil undersøke hvordan disse to tilnærmingene til demokratiopplæring kan forstås, og hvordan de kommer til uttrykk i «Fagfornyelsen».

En kvalitativ innholdsanalyse er brukt til å undersøke hvordan Fagfornyelsen har behandlet dette potensielle paradokset. Resultatene av analysen viser at kritisk tenkning er vektlagt i stor grad. Likevel omtales dette først og fremst som en generaliserbar ferdighet, og det argumenteres for at et slik syn på kritisk tenkning er lite forenelig med problematiserende tilnærminger på samfunnet. Videre viser analysen at grensen mellom legitimering og problematisering varierer ut ifra hvilket emne som behandles. For eksempel blir skolens verdigrunnlag i liten grad gjort gjenstand for kritiske tilnærminger. Det blir drøftet hvordan både kompetansetenkning, vektlegging av internasjonale tester og et opphøyd verdigrunnlag kan hindre problematisering av etablerte samfunnsforhold. Avslutningsvis drøftes i hvilken grad legitimering og problematisering av demokratiet bør anses som et uløselig paradoks eller et nødvendig premiss for demokratiopplæring. Det konkluderes med at disse to komponentene i stor grad er gjensidig avhengig av hverandre. Kvalifisert samfunnskritikk avhenger både av en forankring og en forståelse av det etablerte, samtidig som en søker å avdekke forhold som kan og bør forbedres. Skolens demokratimandat bør derfor ikke forstås ut fra enten legitimering eller problematisering, men at de begge er nødvendige forutsetninger for å opprettholde og videreutvikle et demokratisk samfunn.

The purpose of this paper is to discuss the potential educational paradox concerning legitimation and problematization in civic and citizenship education. On one hand, school should contribute to legitimation of the existing democratic order, by passing on certain values, attributes and reference frames in order to maintain a democratic society. On the other hand, school should encourage students to question the existing social order and reflect critically in order to constantly develop and improve the democratic order. Thus, legitimation and problematization point to different and seemingly contradictory aspects in civic and citizenship education. This paper will seek to understand how these two approaches to civic and citizenship education can be understood and how they are expressed in “Fagfornyelsen”.

A qualitative content analysis is used to discover in what way the curriculum addresses this potential paradox. The results of the analysis show that critical thinking is largely emphasized in this curriculum, but it is first and foremost treated as a generic skill. It is argued that this view of critical thinking is incompatible with problematization. Furthermore, the analysis shows that the boundaries between legitimation and problematization vary according to the topic being addressed. For instance, the school´s value foundation is to a limited extent the subject of critical reflection. This paper will also discuss how both competence thinking, the emphasis on international tests and the school’s indisputable value foundation can hinder the problematization of established social conditions. Finally, the paper discusses to what extent legitimation and problematization of democracy should be regarded as an insoluble paradox or a necessary premise for civic and citizenship education. It is concluded that these two components are largely interdependent. Qualified social criticism depends on both anchoring and understanding of the established democratic order, while at the same time seeking to uncover conditions that can be improved. In this way, the democratic mandate should not be understood on the basis of either legitimization or problematization, but with the understanding that they both are necessary to maintain and further develop a democratic society.