| dc.description.abstract | Retten til individuell plan og koordinator er nesten 20 år gammel. Forskning viser at brukere løfter frem koordinatoren som avgjørende, og fremhever hvor viktig koordinatorfunksjonen er for dem. Det er derimot lite forskning som har undersøkt erfaringer koordinatorene selv har med rollen, og det er dette som er tematikken i denne masterstudien. Problemstillingen er; «Hvordan erfares det å være koordinator for barn og unge med langvarige, sammensatte og tverrfaglige behov?»
Undersøkelsen har kvalitativt design. For å besvare studiens problemstilling ble det gjennomført tre fokusgruppeintervjuer. 18 personer med erfaring som koordinatorer, fra ni forskjellige kommuner, deltok i intervjuene. Gjennom analyse av det genererte materialet ble resultatene delt inn i fire hovedkategorier; å være koordinator, koordinatoren og relasjonen til barnet og familien, koordinatoren og systemet og til sist, koordinatoren mellom barken og veden. Som teoretisk rammeverk for analyse og drøfting er rolleteori, med Goffmanns dramaturgiske metaforer, og Lipskys teori om bakkebyråkratene, anvendt.
Resultatene viser at koordinatorordningen fortsatt fremstår som noe uklar på tross av at den er over 20 år gammel. Det fremkommer at koordinatorrollen ikke er så lett å lære ved formell kunnskap alene, men at den må ses på som et håndverk, der kunnskap gjennom erfaring overleveres mellom dem som har samme funksjon eller skal spille den samme rollen. Resultatene viser at rollen oppleves mer utfordrende for dem som har kort erfaring. Uklare forventninger til hva rollen innebærer, kan bidra til at samarbeid med andre etater og nivåer i kommunene oppleves utfordrende. Lojaliteten koordinatorene har til familiene er sterk, og et helhetsperspektiv synes å være normgivende for rollen. Studien viser også at koordinatorene i noen grad gjør tilpasninger for å begrense omfanget av arbeidet, blant annet ved å forenkle arbeidet med individuell plan | en |
