Evaluering av Kompetanseløft 2020 Delrapport I, del II

Abstract

Rapporten er del li av første del av følgeevalueringen av regjeringens satsing Kompetanseløft 2020 (K2020}. Forskningsinstituttene SINTEF AS, NIBR og NIFU samarbeider om evalueringen. Rapporten presenterer funn fra intervjuer med et lite utvalg nøkkelaktører. Intervjuene viser at kommunene lager oversikter over behov i egen kommune, og planarbeid ligger som grunnlag for utviklingsarbeidet. Virkemidler og tiltak i K2020 gir tilskudd til utdanninger på mange nivå. Mange av tilskuddene svarer på kommunenes behov og stimulerer faglig utvikling. Midler til høyere- og videre utdanning er klart viktigst for kommunene, og bør få større plass i den videre strategien. Brukermedvirkning i tjenesteutviklingen blir i liten grad ivaretatt ifølge brukerinformantene. Det synes å være enighet om at økt kompetanse gir økt kvalitet i tjenesten. Mange utenforliggende forhold spiller inn for at kommunene skal nyttiggjøre seg midlene. Jo lengre avstand til FoUinstitusjoner, jo vanskeligere å nytte utdanningstilbud. Rammebetingelsene for utdanningsinstitusjonens studietilbud ser også ut til å ha betydning for tilbudet. Det synes å være enighet om at strukturer som stimulerer kommunikasjon og deltagelse i nettverk gir økt kvalitet i tjenesten. Kontakt og kommunikasjon med hhv. fylkesmann og andre kommuner i egen region er viktig. Utfordringer: K2020 stimulerer i liten grad kommunene til å sette av egne midler til utviklingsarbeid. Det er uklart om K2020 fører til nytenkning og nyskaping i helse- omsorgssektoren. Det er vanskelig å si noe om hvorvidt K2020 i seg selv stimulerer tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, noe som fremheves som avgjørende for at kommunene skal utvikle tjenester som møter framtidige helse- og omsorgsutfordringer. Det bør komme tydeligere fram hvordan strategiene i K2020 er knyttet til eller grenser mot andre store offentlige satsinger som er innrettet mot å utvikle kommunal helsesektor. Oppdragsgiver: Helsedirektoratet

Denne første del av følgeevalueringen av Kompetanseløft 2020 (K2020) viser at svært mange kommuner søker midler over K2020, noe vi vil anta viser at K2020 svarer på reelle behov i kommunene. Så langt kan det virke som det kommunale kompetanse- og innovasjonstilskuddet ikke ses på som et lavterskeltilbud ved at kommunene utelukkende prioriterer kursopplæring for ansatte. Kursopplæring er den hyppigste formen for opplæringstiltak, men bare seks kommuner benytter seg kun av dette tilbudet. Høyere utdanning i form av videre- og masterutdanning er det vanligste etter kurs, noe som kan vitne om at kommunene (og ansatte) ønsker forskningsbasert kunnskap og dybdekompetanse i tjenesten. De aller fleste kommuner jobber planmessig ved at de skaffer seg oversikt over behov og kompetanse, og kommunene lager kompetanseplaner. Det ser ut til å være vanligere at store kommuner lager en egen kompetanseplan for helse- og omsorgstjenesten enn at små kommuner gjør dette, men mange kommuner innarbeider kompetanseplan for helse- og omsorgstjenesten i annet planarbeid. I alt ca. 80 prosent av de 215 som svarte på spørreskjemaet kartlegger eget behov for kompetanse, noe som er en forutsetning for både tjeneste- og fagutvikling for å møte både erkjente, nåværende behov i kommunen og for å legge til rette for videre utvikling for å møte forventede, framtidige behov. Det er foreløpig for tidlig å si om det er systematiske forskjeller i bruken av de ulike typer midler og om det er systematiske forskjeller mellom kommuner.