Er selektivisme bedre enn universalisme i velferdspolitikken?

Abstract

Det har blitt stadig vanligere å karakterisere norske velferdsordninger som «universelle»,også i autoritative politiske dokumenter. Det reiser spørsmålet om hva som karakteriserer universelle velferdsordninger, og om universalisme alltid er å foretrekke framfor selektivisme. Artikkelen drøfter disse spørsmålene gjennom en detaljert redegjørelse av karakteristika ved ulike velferdsordninger. Nærstudien viser at demarkasjonslinjen mellom universalisme og selektivisme blir vanskeligere å trekke jo mer nøyaktig man beskriver faktiske velferdsordninger, og i forlengelsen av dette at ulike former for selektivisme ofte kan være å foretrekke framfor rendyrket universalisme.

«Universalism» is increasingly used as a concept to characterize Norwegian welfare programs, even in authoritative political documents. This raises the question of what universalism entails, and if universalism is always preferable to selectivism. The article argues that the demarcation line between «universalism» and «selectivism» becomes increasingly difficult to draw the more one focuses on particular welfare designs, and consequently that various types of selectivism may often provide a better fit with the problems at hand than all-out universalism.