dc.description.abstract | Bakgrunn for studien:
Simuleringstrening benyttes som pedagogisk læringsmetode i sykepleierutdanning. Flere studier viser at
deltagelse i simuleringstrening er egnet for å utvikle ferdigheter hos sykepleierstudenter. Det er derimot
usikkert om studentene klarer å overføre det de har trent på til pasientsituasjoner i praksis.
Formål:
Hensikten med studien var å undersøke hvordan andreårs sykepleierstudenters opplever
simuleringstrening i forkant av praksisperiode på sykehus, og hvordan de erfarer sin handlingskompetanse i
reelle pasientsituasjoner etter å ha deltatt i simuleringstrening.
Teoretisk forankring:
Studien er teoretisk inspirert av situert læringsteori, med særlig vekt på bidrag fra Lave og Wenger (1991) og
Vygotsky (1978). Benners modell (2004) som baserer seg på Dreyfus og Dreyfus modell (1999) om utvikling
av ferdigheter er kort beskrevet, i tillegg til Banduras teori om «self-efficacy». Relevante studier innenfor
simuleringstrening og studenters læringsutbytte er gjort rede for.
Metodologi:
Studien har et kvalitativt, beskrivende design. Datasamling ble gjort i fire fokusgruppeintervjuer, hvorav ett
pilotintervju. Totalt 16 informanter utgjorde utvalget. Dataanalysen er utført i form av innholdsanalyse
inspirert av Kvale og Brinkmann (2015).
Resultater:
Sykepleierstudenters erfaringer er beskrevet i fire hovedkategorier: 1) opplevelse av realisme under
simuleringstreningen, 2) å bli observert og vurdert, 3) betydning og relevans av simuleringstreningen for
sykehuspraksis, og 4) informantenes tanker om forbedringer av simuleringstreningen.
Konklusjon:
Under simuleringstrening kan studenter se betydningen av hvordan deres handlinger påvirker pasientens
helsetilstand, uten risiko for pasienten. Denne studien viser imidlertid at simuleringstrening kan ha
begrensninger. Noen informanter påpekte at de opplevde mangel på realisme fordi pasientsimulatoren
(manikin) ikke kommuniserte non-verbalt. Bruk av debrifing ble identifisert som betydningsfullt for
læringsutbytte, men flere av informantene ønsket at de ikke kun fikk positive tilbakemeldinger. Resultatene
kan tyde på at læringspotensialet i debrifing kan utnyttes bedre, med større vekt på refleksjon. Informantene
uttrykte at de i simuleringstreningen fikk erfaring med å praktisere A-B-C-D-E observasjoner og vurderinger
som bidro til håndtering av tilsvarende situasjoner i klinikken. De opplevde at det først var i møte med
pasientsituasjoner i praksis at de videreutviklet det kliniske, sansenære blikket. | en |