De politiske rådgiverne: unge broilere eller betrodde (fag)medarbeidere?
Journal article, Peer reviewed
Published version
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/10642/5867Utgivelsesdato
2018Metadata
Vis full innførselSamlinger
Originalversjon
Kolltveit K, Thorsen. De politiske rådgiverne: unge broilere eller betrodde (fag)medarbeidere?. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift. 2018Sammendrag
Denne artikkelen handler om politiske rådgivere i departementene i Norge, og spør retorisk om rådgiverne er unge broilere eller betrodde medarbeidere. Selv om politiske rådgivere har eksistert i Norge siden etterkrigstiden, er det lite systematisk, statsvitenskapelig forskning som har kastet lys over deres virke i regjeringsapparatet. Statssekretærenes økte betydning har blitt grundigere belyst i de senere år, mens det knapt er noen studier som sier noe om de politiske rådgivernes rolle i det norske systemet. Denne artikkelen benytter registerdata, spørreundersøkelse og intervju for å undersøke de politiske rådgivernes betydning. Konklusjonen er at de politiske rådgiverne langt fra bare er politiske broilere, unge partifolk primært med sekretæroppgaver for statsråden. De politiske rådgiverne har i hovedsak høy utdanning og bred erfaringsbakgrunn, og enkelte fungerer som ministerens avlaster, med omfattende delegert beslutningsmyndighet. Lærdommen fra denne artikkelen er at slike betrodde medarbeidere i regjeringsapparatet har en naturlig plass i statsvitenskapelig analyse når politiske beslutningsprosesser i Norge skal beskrives og forklares. In this article we study political advisors in Norwegian ministries. Although political advisors have existed in Norway since the post-war period, there is little systematic knowledge about their actual work. This article draws on register data, survey and interviews to investigate the importance of political advisors. The conclusion is that the political advisors are far from just ‘political broilers’, young party actors with only minor tasks. Rather, political advisors in Norway have high education and broad experience, and they are important actors in the ministry, some even with extensive delegated decision-making authority. The lesson from this article is thus that political advisors should have a natural place in political science research when decision-making processes in Norway are to be described and explained.