dc.description.abstract | Denne studien handler om ulike perspektiver på roms utdanningssituasjon fra 1999 til i dag. Formålet
med studien er å belyse hvordan norske myndigheter forstår sine forpliktelser overfor norske rombarn
når det gjelder utdanning, og samtidig hvordan rom erfarer egen utdanningssituasjon.
I 1999 ratifiserte Norge Europarådets Rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter, og med
det ble rom innrømmet status som nasjonal minoritet. Studien er basert på en kvalitativ analyse av
konvensjonen, Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) og Handlingsplanen for å bedre levekårene i Oslo
(2009). I det empiriske materiale inngår også intervjuer med romfamilier, personer som jobber med
rom og med politikkutformingen overfor romminoriteten.
I analysen av norske myndigheters forståelse av forpliktelser når det gjelder utdanning for rom,
anvendes politisk tenkning om rettigheter og integrering. Et kjennetegn ved de overnevnte
dokumentene er at de alle er formulert med referanse til individets rettigheter. Rammekonvensjonen
åpner for at stater som ønsker det kan føre en politikk som bygger på prinsipper i tråd med liberal
multikulturalistisk tenkning, en teori som kjennetegnes av at gruppebaserte rettigheter benyttes for å
fremme individets frihet. Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) foreslår i tråd med disse prinsippene
gruppebaserte tiltak for å sikre like muligheter til opplæring for rom som har reising som en del av sin
livsstil, men dette følges i liten grad opp i den praktiske politikken.
I henhold til Rammekonvensjonen har rom rett til å opprettholde og utvikle sin kultur og sine
tradisjoner. En tendens i materiale er at romfamiliene i liten grad erfarer å møte forståelse for behov de
har. De politiske føringene som gis i de nasjonale politiske dokumentene innebærer at
likhetsideologien som står sentralt i det norske samfunnet, videreføres. På den ene siden skal
likhetsideologien sikre likebehandling av alle barn, men samtidig medfører det dilemmaer fordi rom
har rett til å opprettholde og utvikle sin kultur og sine tradisjoner. Når alle barn skal behandles likt,
åpnes det i liten grad for fleksibilitet for roms behov.
Fraværet til mange romelever er et sentralt tema i studien. Fravær kan knyttes til en seminomadisk
livsstil, men må også ses i sammenheng med en kulturspesifikk barneoppdragelse og grunnleggende
verdier innenfor romgruppen som kommer i konflikt med skolesystemets tidsrytme. Forholdet mellom
skolen og hjemmet analyseres gjennom sosialiseringsteori. Analysen viser at det ser ut til å eksistere et
felles ønske om utdanning for barna, men samtidig kommer verdikonflikter mellom skolen og
hjemmet klart til uttrykk på noen områder. | en_US |