Stimulusekvivalens: konseptuelle og eksperimentelle analyser

Abstract

Siden den første eksperimentelle studien som påviste emergent atferd ble publisert i 1971, har forskningsaktivitet på stimulusekvivalens vært betydelig innen atferdsanalyse. Mange rapporter etter eksperimentelle undersøkelser inneholder operasjonaliserte teknologiske beskrivelser som har muliggjort direkte og systematiske replikasjoner, og den konseptuelle utviklingen ser ut til å ha skjedd i kjølvannet av eksperimentelle analyser. Selv om forskningen innen dette feltet i dag kan ses som å ha blitt systematisk utviklet, synes det ikke like klart hva som innledet denne utviklingen. Denne oppgavens Artikkel 1 søker å belyse dette ved å gi en historisk oversikt over sentralt arbeid som lå til grunn for en av de mest sentrale personene innen stimulusekvivalensforskning, Murray Sidman, sin konseptualisering av fenomenet i 1982. Den eksperimentelle aktiviteten og den konseptuelle utviklingen har bidratt til rammeverk for undersøkelser av mange variablers effekt på derivert respondering. Et anliggende som har vært undersøkt er ulike treningsstrukturer, og det er fortsatt behov for avklaringer knyttet til effekter av slike. Eksempelvis er det uklart hvilken av strukturene som følges av høyest eksperimentatordefinert korrekt derivert respondering, hos normalt fungerende voksne. Tilknyttet dette har det blitt etterlyst prosedyrer som tillater single-subject analyser, som kan kontrollere for at respondering i ulike betingelser forblir uavhengig. Dette er sentralt for at oppgavens Artikkel 2 søker å tilføre kunnskap om effekter av treningsstrukturer på respondering i henhold til stimulusekvivalens hos normalt fungerende voksne, ved bruk av en protokoll med flere strukturer samtidig involvert i en single-subject design