Delt lederskap i Oslo kommune

Abstract

Med innføringen av parlamentarisk styreform i 1986, fikk Oslo kommune delt politisk topplederskap. Det tradisjonsrike ordførervervet ble beholdt, samtidig som byrådslederen inntok en viktig rolle som operativ politisk leder. Selv om reformen i 1986 åpenbart var inspirert av nasjonal parlamentarisme, gjorde de betydelige forskjellene mellom den kommunale og den nasjonale konteksten at rollefordelingen mellom de to ledervervene måtte utformes lokalt. Dermed er den politiske toppledelsen i Oslo kommune et interessant case for å utvikle forståelsen av delt offentlig lederskap mer generelt, et tema det er stigende interesse for innen ledelsesforskningen. Artikkelen presenterer en analysemodell basert på generell ledelsesteori samt teori om liberal konstitusjonalisme og demokratisk ansvarliggjøring, som viser tre mulige begrunnelser for å innføre delt lederskap. Innføringen av delt lederskap fremstilles videre som en «innovasjon» i en sterkt institusjonalisert kontekst. Analysemodellens relevans undersøkes empirisk ved hjelp av data fra en kvalitativ undersøkelse, som inkluderer intervjuer med alle nålevende ordførere og byrådsledere i Oslo kommune siden reformen i 1986. Artikkelens viktigste bidrag er å vise hvordan trekk ved den politiske og demokratiske konteksten utgjør spesielle premisser for delt lederskap i offentlig sektor, sammenlignet med andre kontekster.

By introducing a parliamentary form of governance in 1986, the city of Oslo assumed a model of dual political leadership. While the mayor was retained, the new position of governing mayor became the head of a new city government. Although the reform drew inspiration from national parliamentary government, differences between the local and the national contexts meant that the two leadership roles had to be defined locally. Oslo’s model of political leadership is an interesting case for improving on current understanding of dual public leadership generally, a subject of increasing interest in leadership research. The article’s analytical model draws on general leadership theory as well as on normative theories on democratic accountability and liberal constitutionalism, in order to highlight alternative motivations for introducing dual public leadership. The model furthermore conceptualizes the introduction of dual leadership as an «innovation» in an institutionalized context. The empirical relevance of the model is tested based on qualitative data including interviews with all but one of Oslo’s mayors and governing mayors since 1986. The article’s key contribution is to show how political and democratic aspects of the public sector context add unique dimensions to the general theory of dual leadership.